7. februar 2005

Jeg aner nok hvor skuffet du er. Jeg hadde aldri ment at denne spøken skulle gå så langt som den gjorde. Om jeg bare hadde tenkt på konsekvensene hadde sikkert alt vært annerledes. Da hadde jeg neppe endt opp her.

Det er en ting jeg vil du skal vite og det er at jeg var påvirket av rus når denne handlinger skjedde. De jeg trodde var mine gode venner overtalte me til å prøve det. Når politiet kom var de plutselig borte og jeg trodde de sviktet meg, men de ble vist tatt de også. Når det gjelder narkotikaen, så gikk den rett til hodet på meg. Jeg fikk en lykke følelse og noe som sa at alt var mulig. Som om livet kun var en lek og at alt kom til å ende godt!

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut her i 5 måneder til. Alt er så mørkt og kaldt. Man sitter på en benk og leser eller tegner. Veggene mine er overfylte av tegninger som utrykker følelsene mine. Jeg føler meg på en måte redd… usikker og forferdelig mørk. Det er som Tussi i Ole Brum. En svart sky som det alltid regner av henger over han bestandig. Det er sånn jeg har det. Bare at det henger en sky full av anger over meg. Jeg angre så mye på dette at det er ikke sikkert at jeg noen ganger kommer over dette. Jeg er så lei meg… forstår du det? Kanskje ikke. Du er nok så skuffet over meg. Jeg er ikke den dattera du trodde jeg var eller hva?

Jeg gruer meg litt til å komme hjem. Det er som om jeg vil bli her, men på samme måte vil jeg bort fra dette forbanna plassen så fort som mulig. Hva har du tenkt å si til de som spør om hvor jeg har vært? At jeg har vært i fengsel? Det vet du ikke kommer til å gå bra. Du mister dine egne venner. For hvem vil vell være sammen med moren til en kriminell jente som hold på å ta knekken på en gammel fyr? De kommer til å være redd meg… jeg er egentlig litt redd meg selv også… kjenner meg ikke igjen.

Når jeg kommer hjem… ikke bare se på meg mens tårene triller ned som stjerner på kinnet ditt. Når jeg løfter hånden før å tørre dem vekk, snur du deg og forsvinner inn på et soverom. Så ser jeg ikke snurten av deg på et par timer. Det er liksom deg det. Prøv heller og ta imot meg på et voksent vis. Vis meg at du elsker meg selv om jeg gjorde dette. For vist du elsker meg, stiller du opp for meg og prøver og hjelper meg, med å få livet på rett kjør igjen. Kanskje vi skulle flytte til en annen by? Eller kanskje du vil være der du er, la meg få takle snakket og det fæle som blir sagt om meg. Det er jo faktisk en verre straff enn dette. Her er du bare… som et null.

Men jeg tror det er nok for i dag. Du svarer meg neppe uansett… men jeg elsker deg så høyt! Glem aldri det…

Din Tonje.