Hun var alene.
Alene om alt.
Ingen forsto.
Ingen visste.
Ingen måtte vite det!
Det var hennes lille hemmelighet.
Hun hadde aldri sagt det til noen.
Det skulle hun aldri.
Det hadde hun lovet seg selv.
Fjellet var et utfluktssted for henne.
Hun likte seg der.
Helt alene.
Se nedover fjellsiden.
Havet var så fint.
Det var høyt ned.
Veldig høyt.
Hun hadde tenkt på det før.
Å hoppe.
Ned fjellsiden.
Da hadde hun dødd.
Kanskje hun skulle hoppe?
Kanskje ikke.
Hun klarte aldri å bestemme seg.
Vis hun hadde gjort det hadde aldri han kommet.
Han.
Han så henne på fjellet.
Han visste hennes hemmelighet.
Hun visste det ikke.
Men han visste hvorfor hun så nedover fjellet hver dag.
Skulle han fortelle det til noen?
Han hadde vært der den dagen det sjedde,
men hun hadde ikke sett ham.
Han visste altfor mye.
En dag hun var på fjellet og det var regn,
så hun ham.
Hun sa ingenting, aldri mer.
Hun visste det nå,
at han visste alt.
Hun så det i hans øyne.
Etter det så hoppet hun.
Og ble borte.
For alltid.