PURPLE HEART: USAs eldste krigsdekorasjon, innstiftet i 1782 av George Washington. Tildeles alt militært personell som blir såret ved krigshandlinger, og Post mortem til alle som blir drept i krig. Dekorasjonen er et emaljehjerte i purpur med et gullfarget bilde av George Washington.

Boken er helt sann, for å si det først, den handler om en nordmann som deltok i Vietnam-krigen, og hans opplevelser der. Personen er anonym, fordi han har familie som han ikke vil skal lide mer på grunn av hans deltakelse under Vietnam-krigen. Deltok det noen nordmenn i Vietnam-krigen, kan du spørre, var ikke det noen greier men USA og kommunisme og sånn? Jo da det var det, men vår mann hadde flyttet til USA, og bodde der i midten av 60-tallet. Da oppdaget han at det var nesten umulig å finne seg jobb uten å ha avtjent militærtjeneste, så høsten 1964 vervet han seg til to års militærtjeneste for ”The Draft”

Grunnen til at boken ble skrevet, den ble utgitt i 1987, er at hovedpersonen, begynte å lide av det såkalte krigsseilersyndromet (at vonde tidligere opplevelser som man har forøkt å stengt ute kommer tilbake, bare verre) I 1969 forlot han Vietnam for siste gang og trodde han var ferdig med oppholdet i helvete. I mer enn ti år skulle han på et vis greie å blokkere hjernen og stenge krigsminnene ute. Tilsynelatende fungerte han igjen, som menneske og sosialt individ. Fra USA dro han hjem til Norge for godt i 1971, giftet seg og gjenopptok snekkeryrket han hadde lært i Canada. Han slo seg ned i bygda han hadde forlatt som 16-åring, flyttet inn i et hus som lå under en bratt fjellskrent. Sammen skulle han og kona se framover, farvel fortid.

Rundt 1980 begynte han midlertidig å motta signaler på at alt ikke var som det skulle. Angst, hodepine, bilder fra krigen flimret foran øynene hans. Det nyttet ikke å kople ut bildene. De meldte seg oftere og oftere. Hvor som helst, når som helst. Etter hvert ble det et sammenhengende mareritt, verre enn selve krigen.

Les utdrag fra s 12.

John begynte å drikke, men alkoholen ble en simpel angstfordriver, som også truet jobben og tilværelsen ellers. Kona tvang ham til doktoren som sa at han måtte snakke ut, rulle opp hele den lange historien. Bare ved å blottlegge alt fantes det håp for bedring.

Det er disse nedtegnelsene boken bygger på. John tok med seg nedtegnelsene til en forfatter, og ved hjelp av nedtegnelsene bygde de, gradvis, sammen ei bok.

Det største poenget i boka er at soldater ikke er an slags ”Rambo-live” De var pissredde og følte seg ynkelige hele tiden. I konstant redsel for å få kutet strupen av Charlie, slik tar på nervene. Charlie var FNL og Vietcong.

Hver Vietcong soldat var en egen enhet. Charlie bar alltid med seg provianten i et bambusrør som hang i ei lærreim over skulderen, dette røret gav han aldri slipp på. Det vanlige innholdet i et slikt rør var ris og pølser for en uke. Det var noe helt annet en C-rasjonene til de amerikanske soldatene.

”De gav oss moderne våpen og lærte oss hvordan vi skulle drepe lett, men ingen lærte oss hvordan vi skulle dø lett”

–Vietnam veteran-

Det var ikke over, en stund senere ble han innkalt igjen, for å reise tilbake, det var så stor mangel på soldater, 3 måneder skulle dette oppholdet vare.

” Patrioter snakke alltid om å dø for fedrelandet, sitt, men aldri å drepe for det”

-Bertrand Kussel-

I november 1967 satt han på flyet tilbake, 3 måneder hadde blitt til 12. 2 år for ”The Draft” hadde blitt til 3.

Etter en tid i USA meldte han seg frivillig til å reise tilbake. Samvittigheten naget for de guttene som var tilbake og som så sårt trengte all den hjelpen de kunne få. Hadde en lege sett på ham før han skrev under, ville han sagt at ha var psykisk ustabil og ikke var kompetent til å reise. Men det var ingen lege som så på ham.

Denne siste gangen var han og kompaniet hans leiesoldater, som utfra arkivene ikke eksisterte.

I mai 1969 var han ferdig i Vietnam, en gang for alle.

Et lite tankeeksperiment:

58.000 soldater for US. Army ble drept. Etter hverandre på E6 blir det 10 mil, fra Oslo til Tangen.

Legger du likene av drepte vietnamesere etter hverandre på veien blir det 1000 mil, så lang er ikke E6, ikke i Europa engang…