Jeg liker han, for når jeg sier nei, lyver jeg.
En knute strammer seg i halsen min.
En plate skyver tårene mine fremover.
Kan ikke vise det til vennene mine eller han.
Jeg liker han, har alltid likt han.
Måten han snakker på måten han går på måten han ser på meg.
Men mest av alt på grunn av måten han SNAKKER til MEG på.
Hvordan kunne jeg vite at det ikke var bare meg han snakket sånn til.
Det var ikke bare meg han gikk for, det var ikke bare meg han så på.
Knuten blir strammere og strammere.
Stemmen vil ut.
Et stikk, et fall, et skudd, så er alt over.