Lille Lise stod ute på plassen, omringet av store høyblokker. Rundt henne vrimlet det av andre unger, som kunne vært hennes lekekamerater. Men Lise var sjenert, og turte ikke snakke med dem. De virket så overlegne, og de kjente hverandre så godt. Men det satt en gutt der borte. Han var lubben og ikke så høy. Han hadde svart hår og satt med en gameboy mellom hendene. Han virket så trist og ensom der han satt, mutters alene i en krok under taket på høyblokken. Han virket like trist og alene som Lise selv. Kanskje han ville leke med henne?

 

Lise og foreldrene hadde bodd i den mørkeblå høyblokken i nesten en uke. Det var vår og solen varmet godt. Fuglene kvitret og alle barna lekte, unntatt Lise da. Lise hadde alltid vært alene, både der hun bodde før, og der hun hadde flyttet til nå. Hun hadde trivdes med den tilværelsen, men nå virket alt så tomt. Det virket så tomt inni henne, og hun hadde lyst å fylle dette tomrommet. Hun visst hvorfor hun følte seg slik. Hun var ensom.

 

Per var guttens navn. Han hadde bodd i den lyseblå høyblokken i tre dager nå. Han likte seg ikke der. Han likte seg bedre der de bodde før, når de hadde eget stort hus og egen hage. Han hadde til og med hatt en katt der som han var veldig glad i. Men nå som de bodde i blokk kunne de ikke ha katten der, for det var ikke tillatt. Nå satt han og spilte på gameboyen sin. Han satt helt alene i skyggen, men det gjorde ikke ham noe. De få gangene han så opp, så han en jente som stod borte på plassen alene, mens alle de andre barna lekte med hverandre. Det så ikke ut som om hun brydde seg om å leke med dem. Hun stod vendt mot ham, med ett tomt blikk som så ut som om det speidet etter noe. Kanskje han skulle snakke med henne?

 

Lise kikket bort på gutten, og han kikket på henne. Hun smilte og han smilte tilbake. Det lå trolldom i luften. Noe magisk var på gang. Lise følte noe godt vokse inni henne. Det var som om hun ble veldig glad, og fikk et sug i magen samtidig. Han reiste seg og gikk mot henne. Hun bare stod og smilte til ham. Hun kjente suget ble større og større for hvert skritt han tok. Han smilte, og nå var han kun et par steg fra henne. ”Hei” sa hun. ”Hei” svarte han. ”Vil du leke?” spurte Lise, mens hun håpet på et ja fra ham. ”Det kan vi vel” svarte han med et smil om munnen. Lise syntes han hadde en fin stemme. Nesten litt søt. ”Vil du hoppe paradis eller?” spurte hun med lekelyst i stemmen. ”Jeg kan ikke det, men du kan lære meg det” svarte Per med litt usikker stemme. ”Hvorfor ikke. Jeg skal bare hente krittene mine jeg” svarte hun. Før Per fikk svare, var hun allerede på vei inn i det mørkeblå bygget. Han så etter henne, før han snudde seg og satte seg ned på benken bak ham.

 

Hun kom lykkelig ut igjen. Hun småsprang mot ham, og hun så veldig glad ut. Han tvilte litt nå. Han kjente henne ikke, og det var litt rart å leke med en ukjent. Men han ville gi henne et forsøk. ”Skal vi tegne opp?” spurte hun lystig og ivrig. ”Hvorfor ikke” svarte han. Hun satte i å tegne, og det gikk fort. Ikke mange minuttene etterpå var paradiset klart, og hun hadde to steiner i hånden. ”Jeg begynner” sa hun. ”Se hvordan jeg gjør det”.

 

Han prøvde og prøvde, men det var vanskelig. Steinen skulle lande inni rutene før han fikk hoppe, men steinen ville jo aldri ligge i ruten. Enten spratt den ut eller landet rett utenfor streken. De hadde det kjempegøy lenge, og tiden gikk fort. Plutselig var solen gått ned og det var tid for å gå inn. Lise hørte en kjent stemme rope på henne. ”Jeg må nok gå inn nå” sa hun. ”Det er vel på tide at jeg og går inn. Det er jo skole i morgen” svarte han. De skilte lag, men rett før han gikk inn, snudde hun seg og ropte til ham ”Kan vi leke mer i morgen?” ”Selvfølgelig” ropte han tilbake og smilte. Så gikk de inn i hver din oppgang, og natten falt på.

 

Neste dag stod Lise ute på plassen og speidet etter Per. Hun så ham ikke, så hun gikk bort til den inngangen han bodde i. Der satt hun og ventet. Hun ventet lenge, og til slutt kom han. Han var rød i fjeset, og så ut som om han hadde grått. ”Hva er det. Hvorfor har du grått?” spurte Lise. ”Kristian slo meg i sted på vei hjem fra skolen. Han er så fæl. Han går i 7. klasse og bor der borte i den svarte blokken der borte” snufset han mens han pekte bortover i retning den svarte blokken. Lise så bortover. Det stod to store gutter der som køddet seg med kinaputter. De var virkelig store og fryktinngytende. Hun forstod godt hvorfor han var redd dem. De terroriserte alltid alle. De var de største på skolen og trodde de var tøffest i verden. De hadde aldri plaget henne, og det var hun glad for. ”Ikke bry deg om de” sa hun. ”Kom så hopper vi paradis. Du var jo så flink i går.” Så gikk de bort til paradiset de hadde laget dagen før.

 

Etter en times tid med hopp og sprett tok de pause. Lise måtte tegne opp paradiset på nytt. Mens hun tegnet, kom de store bølleguttene ned mot dem. De hoiet og skrek, mens de kastet kinaputter. De gikk mot Per og virket truende. Lise likte dem ikke og stilte seg opp foran Per. De kom bort og skubbet til Per. Lise ble sint. Veldig sint. Hun kjeftet på de to store. Hun hadde aldri trodd at hun ville turt det. Hun skjelte de to guttene ut. Hun fikk uante krefter. Hvorfor skulle de to guttene komme der og ødelegge for hennes første sanne venn? Det var jo urettferdig. De to store guttene bare lo av henne. De skubbet videre på Per. Per prøvde å skubbe tilbake, men de to store guttene var for store. Helt på refleks tok sinnet til Lise overhånd. Hun ble så sint som hun aldri hadde vært før. Hun for bort til krittboksen, tok ut det største krittet, og for tilbake til den største gutten som bøllet mest. Så dyttet hun krittet ned i halsen på ham. Hardt og brutalt. Hun trykte det godt ned i halsen på ham. Krittet kom så overraskende på ham at han fikk ikke gjort noe. Han hostet og harket, mens han ble blå i fjeset. Den andre store gutten fikk ett skrekkslagent fjes, før han kom ut av sjokket og fikk dunket på ryggen til den store bøllen som hostet så fælt. Han ble kjempe blå i fjeset, og så ut som om han skulle kveles. Per så dette og slo til den store bøllen i magen. Den fæle fyren gjorde et svelg og der fikk han puste igjen. ”Takk” fikk han stammet frem, før de to store guttene løp sin vei.

 

Lise og Per så på hverandre. De store bøllene ville nok ikke plage dem mer. Lise og Per var glade igjen, og Per slapp å frykte dem. Hver gang de bøllene så enten Per eller Lise, flyktet de som hunder med halen mellom bena. Lise og Per er fortsatt venner, og etter denne episoden, har de to holdt sammen i tykt og tynt. Kanskje er de kjærester og nå?