På slutten av 1700-tallet var det en spent situasjon mellom Danmark og Norge som da var i union. Nordmennene var lei av å bli sett ned på av danskene. Dette gjaldt først og fremst embetsmenn og borgere som bodde i byene. De kom mest i kontakt med den danske kulturen, mens de som bodde på landet først og fremst strevde med arbeidet på gården. For dem var det mer eller mindre det samme om Norge var i union eller ikke. Sønnene til borgerne måtte stadig reise til København for å studere, for i Norge var det ikke noe universitet.

Unge norske studenter stiftet i 1772 Det Norske Selskab. Studentene holdt møter på en kro i København, hvor nasjonalfølelsen og klassisistisk diktning regjerte. Det er også noe annet som bør ha æren for det som ble diktet i dette selskapet. Man må ikke tro at diktene ble til i edru tilstand. På hvert møte hadde medlemmene en stor punsjbolle som alle forsynte seg av. Det var derfor hele tiden en eller annen som hadde en fin strofe på lager.

Den som utmerket seg framfor de andre var Johan Herman Wessel (1742-1785). Han gjorde i 1772 sin debut med en parodi på Kjærlighed uden Stømper. Ellers likte han og de øvrige medlemmene i Det Norske Selskab å lage små vers, særlig gravskrifter. De kunne være veldig morsomme eller alvorlige. I Digterens gravskrift over sig selv viser Wessel at livet ikke altid var en lek. Han var en nokså sørgmodig person, med triste øyne og en spinkel, liten kropp. Mye av det Wessel skrev kan ses på som både humoristisk og uvirkelig, men i flere av hans dikt skjuler det seg regler for hvordan man skal leve. Han lager ofte en humoristisk ramme rundt et alvorlig tema.

Dette ser vi blant annet i Herremanden, hvor han forteller om en godseier som kommer til helvete fordi sønnen har brukt opp hele formuen hans på hor og spill. Dette fører til at han må kreve så mye penger av bøndene at han blir sendt til helvete. Her møter han overraskende kusken Jochum, som også har lidd samme skjebne. Han har nemlig stått i med kona til herremannen, og det er han som er faren til denne spille- og kvinnegale sønnen.

Det er i grunnen mye som gjør dette diktet morsomt. Bare handlingen kan få en til å le godt. Det Wessel prøver å si i diktet er at en ikke skal være utro eller drive hor. Diktet utspiller seg i helvete hvor ingen frøs skjønt alle ville. Det at Wessel bruker et så sterkt bilde som helvete, viser hans avsky mot hor og utroskap. Likevel virker det ganske sosialt i Wessels helvete. Folk slipper i hvert fall å svette alene. Herremanden blir overrasket når han treffer sin kusk der nede. ”Du og i helvete?”, sier han forundret. Han forstår ikke hvordan en så from og god mann kunne ende opp slik. Men det han ikke vet, er at kusken på den andre siden har gjort noe han ikke får lov til å gjøre, selv om han ville. Den sønnen som førte herremanden til helvete, har kusken skaffet ham. Han ville ikke nekte herremandens kone noe. Derfor skjedde det, nemlig at herremanden fikk en sønn, som han trodde var sin. Sønnen brukte ”farens” penger på hor og spill, ”faren” måtte kreve mer penger av bøndene, og kom derfor til helvete. Samtidig kom også kusken til helvete fordi han var den egentlige faren til herremandens sønn.

Diktet er systematisk skrevet. Hver strofe avsluttes med to vers som oppsummerer budskapet i strofen. Disse versene gjør diktet lettere å forstå, samtidig som det gir diktet rytme. Versene i diktet ender på ord som rimer med hverandre. Ordene i første og andre vers rimer, og ordene i tredje, fjerde og femte vers rimer. Dette systemet går igjennom hele diktet og gjør det oppmuntrende.

Oppmuntrende er også fortellingen om Smeden og Bageren. Diktet har mye felles med Herremanden. Det omhandler et aktuelt tema, og moralen ligger skjult bak den tragiske komedien. Mens det i Herremanden blir tatt opp spørsmål om utroskap og hor, handler Smeden og Bageren først og fremst om lovens makt og den glemte fornuften. Moralen i fortellingen er at en alltid skal være forberedt på døden. Jeg mener at dette er den komiske siden av moralen. Diktet viser også faren ved å la loven bestemme, og glemme fornuften. Handlingen utspiller seg i en liten by hvor det bor to bakere og en smed. Smeden dreper en annen, og blir stilt for retten. Fire av byens borgere forteller dommeren at de må la smeden gå. Hvis han blir dømt, så blir byen uten smed. Den gamle bakeren gjør jo ikke noe nytte for seg. Dessuten har jo byen to bakere. ”Ta bakeren isteden”, sier de. Dommeren blar i lovboken, men finner ikke noen lov mot dette. Den gamle, uskyldige bakeren blir dødsdømt, mens den skyldige smeden får gå.

Det er først og fremst handlingen som gjør denne fortellingen morsom. Rettssystemet er akkurat slik det ikke skal være. Her spiller det ingen rolle hvem som blir dømt, bare noen blir dømt. Flere steder i fortellingen henvender Wessel seg direkte til leseren for å overbevise om at det ikke er seg selv han skriver om. Han innrømmer at han drikker, men han går bare på anstendige steder. Han har ingen fiender, og ønsker heller ikke leseren noen. Flere av ordene Wessel bruker er komiske, for eksempel planeten som her betyr hode, og hisset som betyr på den andre siden, enten det er himmelen eller helvete.

Hvis vi sammenligner Herremanden og Smeden og Bageren, finner vi fort ut at de er nokså like. Begge omhandler et alvorlig tema som blir framført som en morsom fortelling, og begge diktene har et typisk diktpreg med rim og rytme. Herremanden og Smeden og Bageren er kanskje de best kjente diktene av Wessel. Han har i begge diktene benyttet sin mulighet til å sette aktuelle saker på dagsordenen. Dette kan ha fått folk til å lese og diskutere diktene hans, og samtidig få en latter på kjøpet. Selv om Wessel skrev kritikkfyllte dikt, vil han nok alltid bli sett på som 1700-tallets store norske dikter.