Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Utdrag fra Shinikas dagbok

Utdrag fra Shinikas dagbok

Dette er et utdra fra en dagbok som tilhører Shinika. Dette er en 10 år gamme jente fra Afrika som må leve med livets vanskeligheter.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
10.11.2005

20. september 1883.

Kjære dagbok.

 

Jeg klarer ikke dette lenger. Savnet og sorgen etter mor er for stor. Pappa sier det er min feil mamma døde av aids for tre år siden. Han bare lyver. Det vet jeg. Han er jo ikke ekte da. Min far mener jeg. Det er bare stefaren min. Det er jeg også rimelig glad for.

 

Det var han som fant mamma for 11 år siden. Han gikk langs en elv som ledet ned til veien utenfor skogen. Innimellom alle grantrærne og lukten av ren, frisk natur, lå mamma, naken. Ingen vet hva som skjedde med henne. Mamma ville ikke forklare det heller. Hun var redd. Ingen vet hvem pappaen min er. Den ekte pappaen min. De gamle damene som sover her inne i "huset" med oss, sier det er en av de fem som har vært i fengsel. Der var de i bare et par uker, for voldtekt ble ikke tatt så alvorlig på den tiden. For bare 11 år siden? Likevel vet jeg ikke hva de har gjort mot mamma. Jeg klarer ikke å legge sammen to og to slik at det blir fem. Eller var det fire? Hva skjedde med mamma som gjorde henne syk?

 

Jeg klarer likevel ikke dette. Fem søsken, og alle er under 8 år? Om et par måneder blir det meg som må være mammaen og pappaen deres. Hvordan skal jeg, en 10 år gammel jente klare å passe på mine fem søsken og en syk pappa?

 

Hadde bare ikke onkel Doram og tante Shina flyttet. Det siste de sa til meg var "rolig, Shinika. Dette klarer du helt fint." Jeg klare meg fint? Jeg som må selge alt jeg eier for å skaffe mat i nærmere framtid? Skole bøkene mine. Skole klærne mine. Åh. Det glemte jeg. Pappa ringte til skolen i dag. Han fortalte rektor at jeg ikke ville være elev ved skolen lenger. Kommer aldri til å glemme Khnonikala barne skole. Det er det beste som noen gang har hendt meg. Det er ikke den beste skolen her i Dongola, men det er en skole likevel.

 

Penger har vi heldigvis nå, litt ihvertfall. Men pappa slutter i jobben sin som gårds arbeider langt borte. Han klarer ikke mer. Kroppen hans er ødelagt. Han har fortalt meg at det beste han kan gjøre er å legge seg ned i sengen for å dø. Hvem gjør slike ting? Det som er trist med alt sammen, er at det er ingen som vet hvilken sykdom pappa har. Han skal vist ha symptomer fra fire forskjellige sykdommer. Selvfølgelig klarte jeg ikke å følge godt nok med når han forklarte det til meg, så jeg fikk ikke med meg hvilke fire sykdommer han sa. Legene visste ikke noen ting om to av dem. Så pass husker jeg. Det renner blod fra nesen hans, han er plaget med hodepine, hosting og han mister også hud på hendene hans.

 

Alle som bor her med oss kommer til å flytte. Gamle Fhitania og hennes mann Hernagava kommer ikke til å være boende hvis pappa legger seg ned for å dø. Men det er bare til det beste at de flytter. Det er ikke plass til dem likevel. Det lille "huset" vårt, er ikke et skikkelig hus. Det ligger ikke nok bambus og blader på taket, slik at når det regner, merker vi det godt. Det blir tilslutt til at vi må flytte bladene vi sover på helt inntil veggen. I midten dannes det en dam av vann. Så et hus kan man nok ikke kalle det. "Den runde haugen med moll". Ikke verst kallenavn vel?

 

Men likevel. Jeg er så heldig! Jeg har et nesten-tett tak over hodet, søsken som er fryktelig glad i meg og en pappa som gir meg hans eneste skive ved middagen. Den eneste forklaringen han gir meg er at jeg er yngre enn ham og har hele livet mitt foran meg. Jeg har mye lengre igjen å leve. Ikke han.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil