Jeg våknet igjen. Kjente en vond stinkende lukt og reiste meg brått opp. Jeg så meg forskrekket rundt i rommet som mer så ut som et sted nedi kloakken. Det var det. Jeg befant meg midt i et kloakksystem. Jeg hørte få lyder. Det eneste jeg hørte var vann som drypte ned i en dam ved siden av meg. Jeg hørte et lite pip et stykke unna. Der jeg sto var det vått og kaldt.

 

Jeg begynte å gå bortover den eneste veien jeg fikk øye på. Et lite stykke lengre borte så jeg at veien delte seg ble jeg stående for å vurdere hvilken vei jeg skulle ta. Den ene veien hadde lys så jeg følte at jeg ikke lengre hadde grunn til å vente. Veien var lang og rett fram. Underlaget var vått. jeg stoppet for å ta noen få pustedrag og plutselig kjente jeg noe nede ved foten min. Jeg spratt fort tilbake, det gjorde at jeg mistet balansen og falt og samtidig begynte lysene å blinke og til slutt slokne. Pipene jeg til nå ikke hadde tenkt så nøye over kom fort tilbake i tankene, ørene våknet og jeg hørte de bestemte skrikene av noen pip veldig nærme. Jeg klarte ikke å røre meg. Jeg klarte å tukle en fyrstikkpakke opp av lomma, fikk tent en eller to av fyrstikkene og så meg rundt. Rotter. Mange rotter. Det kunne være kanskje 100 av dem. De kom mot meg våte og stygge.

 

Kroppen var plutselig klar for å gjøre noe, jeg spratt opp og løp i en høy og bestemt fart mot utgangspunktet. Jeg glapp fyrstikkene og alt ble mørkt. Ettersom jeg hadde gått her før så var det ikke noe problem men de som kom bak meg var et problem. Jeg var kommet tilbake dit veien delte seg, ingen tvil om at jeg skulle prøve den andre veien nå. Denne virket mørkere enn den andre. Jeg fant en pinne på bakken og tok av meg t-shorta og genseren, så tok jeg på meg bare genseren og surret t-shorta rundt pinnen. Fant fram en fyrstikk til, tente på t-shorta og løp videre. Etter et godt stykke med løping og rask gange følte jeg at jeg hadde et forsprang over rottene. Jeg stoppet opp og så meg rundt før jeg satte meg ned får å få litt krefter tilbake. Da begynte jeg å tenke over når, hvor og hvordan alt dette begynte.

 

- Halla Ronny, hvor gjorde du av den ungen som var så nysgjerrig a?

- Jeg brøyt meg inn hos dem, tok ungen, så dro vi med han ned i kloakken. Der ligger han vel enda… Det var enkelt.

- Tror du ikke han finner veien tilbake da?

- Nei, jeg la han på et sted der det var to veier. Den ene varer ca 3 km og den andre varer 23 mil tror jeg. Dessuten er det lys i den så han tar vel den.

- Haha, genialt. Åssen veit du om alle de veiene og sånn a?

- Bestefar jobbet på sånna steder før. Han har masse kart og sånn, men glem det a skal vi ta en kebab eller?

- Ja, jeg er sulten nok.

 

Alt var vanlig inntil for tre dager siden.

Jeg gikk hjemover fra en kamerat da fikk jeg øye på en ungdomsgjeng som kranglet. Jeg interesserte meg egentlig ikke, men da jeg var kommet et stykke lenger hørte jeg en skarp, høy lyd. Et skudd. Etterfulgt av et skrik og et skudd til. Deretter ble alt stille.

 

- Skjerp dere a..!

- Vi skal ha de pengene nå

- Men vi har dem ikke, dere får dem imorra, lover ass..

- Vi veit dere har dem, lang over..

- Vi har dem ikke lover!

 

Da visket Ronny:

- Skyt begge to så får du 55% av pengene.

- Greit…

- ..<(pang)>…<(pang)>

- Øy nå stikker vi! Ta bilen dems da.

- Oki, ey her ligger alle pengene og, yes. 

 

Så så jeg en bil kjøre veldig fort av gårde. Jeg oppserverte raskt at det var en svart Ford Scorpio. Etter det så jeg ikke mer. Jeg ble stående helt hvit av skrekk, hjertet banket hardt, pulsen slo som stemplene i en bil. Jeg begynte sakte å gå mot stedet der skuddene kom fra, det var stille rundt. En lyktestolpe begynte å blinke litt. Da jeg kom bort til åstedet ville jeg ikke lengre være der. Jeg så på de to som kanskje var rundt 20 år, de var begge to helt sikkert døde. Blodet rant i små ganger nedover gaten. Jeg ble stående og bare se trist på de to som lå der. Da kom det en dame bak meg.

- Det er vel ikke du som har gjort dette vel?

Jeg stod med ryggen til, plutselig oppfattet jeg at hun snakket til meg.

- Jeg, men, jeg, men, jeg bare kom, også, jeg kom hit og så dette. Jeg har ikke gjort noe, klarte jeg å stamme fram. Jeg snudde meg sakte.

- Hva gjør du her da spurte hun rolig og så meg inn i øynene.

- Ehh.. jeg er på vei hjem. Kommer fra Truls, en i klassen, nå.

Hun virket så rolig. Jeg ble med en gang mye roligere selv også. Hun tok opp telefonen sin.

- Nå, slå inn nummeret til Truls i klassen din. Jeg slo inn nummeret som hun sa. Da tok hun til seg telefonen og ringte.

- Sånn, jeg viste at du ikke kunne ha gjort noe sånt, sa hun til meg. Jeg følte meg lettet selv om jeg ikke hadde noen spesiell grunn til å føle det.

- Nå må vi nok ringe politiet og fortelle dem hva vi vet. Så du noe spesielt?

- Ja jeg så en guttegjeng stå her og krangle, og så gikk jeg 200-300m videre og hørte skudd. Så kjørte de raskt ut der borte i en svart Ford Scorpio.

 

Akkurat i det hun hadde tenkt å ringe 112 begynte mobilen til en av de døde guttene å ringe.

- Skal vi ta den, spurte jeg med litt engstelse i stemmen

- Vel hvis vi ikke gjør det kommer vi kanskje til å angre. Ta den du, du har mest lik stemme som han.

- Jeg gikk rolig mot telefonen, tok den opp, så på displayet, Ronny mob stod det, jeg trykte for å godta.

- Ja hellu.

- Å faen han lever enda jo!

- Hva? Legg på med en gang vi stikker.

- Hvor?

- Tilbake dit!

- Det var dem.!

- Hvem dem?

- Morderne!

- Er du sikker?

- Ja de la på etter at de var overasket.

- Da burde vi dra herfra nå.

De fikk begge øye på en svart Ford Scorpio borti veien.

- Løp!!

- Ser du den ungen der og den dama som løper?

- Ja det er dem som tok telefonen! Kjør etter dem!

- De begynner å ta innpå, rett der er huset mitt løp! Den gamle dama var tøffere enn jeg trodde, dessuten løp hun raskere enn meg. Plutselig kjente jeg at lommeboka mi glapp ut av lomma. Jeg kunne ikke gjøre mer enn å løpe videre. Jeg prøvde å holde følge. Endelig framme! Begge løp inn og låste alle dører.

- Søren vi mista dem i svingen der borte, hva skal vi gjøre?

-  Ikke noe problem vi tar ungen i natt, han mista lomme boka, sa Ronny og tok den opp med et ondt smil rundt munnen.

- Vi stikker nå..

Jeg så de kjøre fra vinduet, men jeg så også at de fant lomme boka mi. Jeg ringte og blei henta. Den gamle dama sørget for å ringe politiet. De ville avhøre meg i morgen. Da jeg kom hjem var klokka mye. Mamma ville ha meg i seng siden jeg ble så sein, jeg fulgte ikke med på hva hun sa i det hele tatt. Jeg gikk og la meg men fikk ikke sove, jeg begynte å høre lyder fra oppgangen resten var ganske uklart…

 

Det var sånn det var ja, jeg kom til meg selv igjen.

- Ops nå må jeg videre, tenkte jeg dystert.

Jo mer jeg tenkte på det jo mer selvtillit fikk jeg. Jeg løp videre opp i tunnelen. Jeg begynte høre lyder som var fra noe annet enn rotter. Jeg hørte biler! Nå løp jeg veldig fort. Jeg kom til en stige og så opp. Et kumlokk! Jeg hadde aldri vært så glad for å se det som nå. Jeg klarte å dytte det opp selv om det var tungt. Jeg klatret, øynene svei av det skarpe lyset, men jeg vente meg raskt til det. Jeg prøvde å orientere meg, men før jeg rakk det kom to mennesker bort og spurte meg 1000 spørsmål. Jeg svarte ikke på noen.

- Få meg til politiet!

De to så på hverandre og somla litt.

- Nå!!

- Jada, svarte han ene av dem og fikk opp farta. Vi satte oss inn og kjørte.