Det sitter i meg, som et sårt minne, langt inne i de innerste delene av meg. Jeg prøver å fortrenge minnet, men når jeg tenker på det, stikker det som en kniv inn i ryggen som blir vridd rundt i et åpent kjøttsår. Det hele skjedde da jeg var åtte år og fortsatt hadde vært skjermet fra alt det onde i verden. Jeg levde i troen på at jorden var et godt sted…

Jeg kjente et glufs, vinden seg inn i soverommet og strøk sakte over meg. Jeg så i øyekroken at dyna hadde falt ned på gulvet og lå sammenkrøllet halvt nede på gulvet, halvt på sengekanten. Jeg vred meg over på siden og dro dynen godt inn over meg igjen. Jeg ville absolutt ikke stå opp. Jeg visste veldig godt hva som ventet utenfor soveromsdøra, der ute var det kaldt og dyrene måtte ha mat. Jeg hadde det veldig fint her, men var det en ting jeg hatet var det å måtte løpe rundt som en annen spjæling å slave for dyrene.

Mor kom inn i rommet med et bekymret blikk i de mørkebrune øynene sine. Jeg har aldri sett mor så nedfor, og jeg skjønte noe ikke var som det skulle.

- Hva er det ,mor? Spurte jeg, redd for svaret. Jeg følte det som en indre trang å spørre. Det er noen ganger sånn med meg. Ja, at jeg ikke helt vet hvorfor jeg gjør ting, det kan faktisk virke høyst idiotisk, men allikevel presser jeg det ut mellom to tykke, røde lepper. Jeg har alltid fått høre hvor pen jeg er, de sprøyter ut om hvor glade de blir over å se meg dypt inn i øynene og gi meg en varm klem. Men nå virket ikke mor veldig glad. Hun så meg heller ikke inn i øynene sånn som hun pleide, vel, hun så meg faktisk rett ned i gulvet. Jeg fulgte blikket hennes som sakte gled over i rommet og tilslutt stivnet på meg. Jeg la merke til at hun felte en tåre og sa sårt:

- Nila, vi må reise herifra. Jeg vet at du ikke skjønner det nå, men om noen år vil du skjønne.

Hun hadde helt rett, jeg skjønte ingen verdens ting akkurat da. Jeg ville spørre, men brukte alle mine krefter på å holde det inni meg. Av en eller annen ukjent, merkelig grunn følte jeg at det ikke var nødvendig å spørre, nekte eller i det hele tatt lure på hvorfor mor ville vi skulle reise. Jeg dro genseren over hodet. Håret ble elektrisk rufset til og sto rett til værs. Jeg rasket tak i buksa, som hang over stolen ved speilet borte i hjørnet i rommet. Skyggen hang over meg, akkurat som den bekymringen jeg hadde angående mor. Jeg følte inni meg at nå trengte mor min støtte.

Etter et panisk hyfs fikk jeg dratt den hullete, blå, olabuksa over hofta. Den var trang, men jeg visste jeg ikke kunne få en ny en. Mor hadde ikke penger til det. Hun hadde nok med å forsørge meg, seg selv, dyrene og bestemor. Bestemor bor litt utenfor landsbyen i et slitt, gammelt steinhus. Hun lever av å tove bomull for folk inne i landsbyen. Vi, ja, jeg og mor altså, vi sender penger til mormor en gang i uka..

Mor rakte ut hånda med en forsiktig bevegelse. Jeg tok tak i hånda og gikk etter henne ut på kjøkkenet. Da jeg kom tuslende inn på kjøkkenet, ble jeg blendet av solstrålene som sakte strakte seg innover i rommet. Mor sa:

- Nila, du skal vite at uansett hva som skjer, så…..

Hun snufset, nå så jeg tårene kom. Da kjente jeg det inni meg jeg også. Det presset på. Det var som en flodbølge inni meg. Jeg kjempet for å holde øyelokkene igjen.

- Du skal vite at jeg er glad i deg, Nila! Da klarte jeg ikke å holde igjen mer, det sildret verre enn Niagara-fossene. Mor tok rundt meg og klemte meg hardt. Da sa jeg bestemt:

- La oss dra!!

Jeg visste ikke hva det var, men av en eller annen grunn var jeg sikker på at det eneste rette var å flykte. I alle fall for en liten stund. Selv om jeg gjerne ville bli, skulle jeg snart finne ut at vi burde ha dratt NÅ!!

Klokken passerte åtte og mor og jeg hadde pakket ferdig sakene våre. Nå var vi klare til å dra. Vi la sakene oppi vogna og gjorde klar hestene. Vi satte oss tett sammen, mange hadde allerede dratt, men noen nektet å forlate dette paradiset, midt inne i varmeste Østen. Mor og jeg satt tett, vi hadde et pledd rundt oss. Mor var litt opptatt med å styre hestene. Idet vi dro av sted, tittet jeg tilbake på det som så langt hadde vært mitt liv. Jeg gråt, jeg kjente en følelse inni meg. Det var som om hele livet mitt var bundet til dette stedet, som om dette nå var bortkastet. Jeg kjente mor klemte litt ekstra til. Jeg tror hun i det øyeblikket tenkte omtrent det samme som meg. Det er forferdelig å måtte reise fordi noen ikke kan la oss leve vårt eget liv i vår landsby. Det å måtte mate dyrene, virket nå som en bitteliten oppgave. Jeg angret på at jeg hadde klaget og slurvet med det arbeidet. Kanskje det var derfor vi måtte dra, fordi jeg hadde slurvet med arbeidet. Jeg hadde elendig samvittighet, var alt dette min skyld?

Jeg la blikket bestemt rett i øynene på mor, hun felte enda en tåre. Jeg sa:

- Unnskyld mor, unnskyld for at jeg har voldt deg så mye vondt, så mye smerte.

Bare fordi jeg ikke kunne mate de dumme geitene. Jeg så mor så rett ned. Hun skvatt til og så meg forbauset inn i øynene. Vi stoppet og mor kastet seg rundt meg. Begge gråt verre enn noensinne.

- Nila, det er ikke…..

Det var da det skjedde. Oppe på åskammen så jeg en person. Jeg så han sto og vinket til noen på andre siden av åsen.. Det var skrik, latter og skrål. Over åsen steg det frem skygger. Jeg skimtet i øyekroken at enda en mann steg opp over på åskammen. Mor hvisket inn i øret mitt:

- Nila, hold deg under pleddet og ikke lag en lyd!!

Mennene kom nærmere, de småløp mot oss. Mor prøvde å få hesten til å løpe, men den steilet og mor falt. Mennene var nå kun få meter bortenfor mor og det var da jeg endelig skjønte at det var dette mor og jeg flyktet fra. Jeg fikk et lite glimt av mors ansikt. Det lå en frykt i det blikket, større en noe annet jeg har sett i hele mitt liv. Den følelsen jeg hadde inni meg, i det øyeblikket jeg så den ene mannen stakk hånda nedi buksa til mor, kan ikke beskrives med ord. Det jeg kjente ligge inni meg da mor ble slått og tvunget ned på bakken med buksa nede, var forferdelig. Jeg ville virkelig stoppe dem, men mor hadde sagt at uansett hva som skjedde, skulle jeg holde meg under teppet. Det som holdt meg fra å bryte inn var den enorme frykten for at mennene skulle gjøre ting med meg som jeg ikke ville like. De tok mor på steder som jeg kun hadde sett far rørt, da han levde. Far, ja. Jeg hadde et veldig godt forhold til far. Eller, det vil si før han dro i krigen. I det øyeblikket han dro, husker jeg han sa:

- En dag, Nila. En dag skal jeg komme tilbake. Da skal jeg ta rundt deg, jeg skal jeg klemme deg så hardt at alle minner fra krigen, alle dine vonde minner fra landsbyen, ja, alt ondt skal ut av oss begge. Deretter skal jeg, du og mor begynne på nytt. Vi skal flytte til et godt land. Så skal vi bosette oss oppe på en åskam, der det er grønt, fint og jorda er god. Der skal vi leve i alle år..

Men nå var far sikkert død i krigen, mor ville trolig ikke overleve dette, og jeg ville komme til å fryse i hjel i skogen.. Jeg hørte et skrik. Det føltes som om skriket varte i evigheter. Nå orket jeg ikke lenger å titte under den lille sprekken nederst på teppet. Jeg snudde meg og kjente hårene reise seg på hele kroppen, da følelsen av å være i den situasjonen selv, kom som en flodbølge fra de innerste røttene i hjertet!!

Mor skrek, det var verre enn noe annet brøl jeg hadde hørt!

- ’’PANG!!’’ Nå stoppet tida opp. Blodet frøs inne i kroppen. Biene sluttet å summe. Plantene sluttet å produsere oksygen. Alt levende sluttet å puste.

Det jeg hørte da, gjorde meg lam. Jeg var helt stiv, jeg skjønte det ikke helt, men de hadde skutt mor. Nå hørte jeg noen kom løpende mot meg. Jeg kom til å bli tatt av mannen som voldtok mor. Alt håp var ute. Jeg ville aldri mer se dagslys. En gang jeg spurte mor om hva som kom til å skje etter døden sa hun at det ikke var mulig å si, men hvis man ønsket hardt nok, kunne man komme inn i et sted, hinsides alt. Stedet lå på andre siden av stjernene. Der oppe møter man alle man er glad i. Jeg trodde egentlig det bare var tull. I det mannen løftet pleddet av meg, lukket jeg øynene og ønsket. Jeg ønsket så sterkt jeg kunne.

- Nila??

Jeg hørte stemmen til mor.

- Nila, jeg er her.

Nå hørte jeg også stemmen til far. Jeg skjønte jeg var kommet til stedet på andre siden av stjernene. Jeg åpnet øynene….

HVA?? Nå skjønte jeg virkelig ingen ting. Mor sto foran meg, far sto og holdt rundt mor. Men, ….. Vi var akkurat på samme stedet som tidligere.

- Det er i orden nå, far kom og reddet oss, Nila!!

 Far hadde kommet tilbake fra den kalde, ubarmhjertige krigen, og reddet mor fra voldtektsmannen. Den dagen tenkte jeg ikke riktig klart, men en ting jeg husker er den klemmen jeg fikk fra far. Han klemte meg, så jeg glemte alt vondt. Jeg så på far at arrene fra krigen ble hvisket ut i det øyeblikket jeg sa:

- Jeg er glad i deg far!!

Nå bor vi på en grønn og frodig åskam. I et land der alt vondt er ukjent og hvor smerte ikke finnes. Mor ble forandret etter opplevelsen. Hun sier mye oftere hvor glad hun er i meg, og er ikke lenger like tøff. Det liker jeg…I dag lever vi lykkelig i huset vårt på åskammen, men minnet sitter i meg. Det er som et sårt stikk hver gang jeg tenker tilbake på det som skjedde den kvelden. Den kvelden jeg var en Drømmefanger….