Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Noras liv uten Torvald

Noras liv uten Torvald

Fortelling om hvordan det går med Nora videre i "Et Dukkehjem".

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
12.02.2006


Nora er lei seg. På en måte er hun lettet, men samtidig fortvilet. For bare et par minutter siden bodde hun i et herskapshus med rik mann, 3 barn og tjenestefolk. Nå må hun greie seg alene. Nora går bortover gaten. Veien er svakt opplyst av gasslamper på hver side. Nora skal ta farvel med venninnen Kristine Linde. Hun går sakte. Noras indre er et kaos av følelser. Hun tenker hele tiden. Har jeg gjort det rette? Hun går mot Kristines lille hus. Nora går opp trappen og banker tre korte, harde slag. I det døren åpner seg, skvetter Nora. I døren står sakfører Krogstad med en innesluttet, nesten alvorlig mine.

                 

Nora tenker febrilsk. Hun åpner munnen, men vet ikke hva hun skal si. Krogstad kommer henne i forkjøpet. ”Men Nora! Du har vel ikke gjort det forferdelige, jeg tror du har?” Nora bøyer hodet og ser i bakken. Hun er målløs. Er dette virkelig? Hva har jeg gjort? Tenker hun. Krogstad ser alvorlig på henne. Han vet hun har det vanskelig. I samme øyeblikk dukker Kristine opp. Kristines urolige gange får Nora til å se opp. Kristine og Nora ser hverandre i øynene. Sakfører Krogstad er tydelig ukomfortabel med situasjonen.


                 

Kristine ber med Nora inn. Huset er gammelt og slitt, og leieprisen Kristine må betale for det er skyhøy. Nora tenker med dårlig samvittighet på hvordan Kristine må ha hatt det. Hun vet ikke helt om hun skal gråte eller le. Sakfører Krogstad og Kristine Linde er et par igjen. Hennes utpresser og hennes kjære barndomsvenninne. Nora får presset frem en gratulasjon. Hun forsøker å åpne seg mer, og ignorer Krogstads nærvær. Nora forteller om hennes flytteplaner, og om at hun har forlatt Torvald. Kristines ansikt blir blekt.

 

”Du kan ikke gjøre dette. Han er din mann og verge!” Nora står fortsatt på sitt og reiser seg. Hun er bare blitt mer bestemt på å skaffe seg sitt eget liv, uten Torvald. Med tårevåte øyne sier hun farvel til Kristine, og enser ikke engang Krogstads skyldbetyngede øyne. Hun lukker døren stille bak seg og forlater huset.

 

Mange tanker slår Nora umiddelbart. Hva skjer nå? Hva skal jeg gjøre? Noras blonde hår henger trist over skuldrene hennes. Hun har kun en koffert med det nødvendigste. Nora har lenge tenkt på å flytte tilbake til hennes gamle hjemsted. Nora overveier alternativene. Skulle hun bli i Kristiania? Hun slår det fort fra seg. Bare tenk hvor pinlig det ville vært å møte Torvald igjen på gaten. Hun grubler på dette, mens hun går mot kaia. Så bestemmer hun seg. ”Jeg vil sørover” sier hun for seg selv, med en nesten optimistisk stemme. Nora blir lettet. Nå har hun i hvert fall et fast holdepunkt i hennes kaotiske liv. Nora bretter ut et medbrakt teppe og legger seg ned. Nora sovner raskt etter en altfor sliten dag, på Kristianias hovedbrygge. Problemene får hun ta seg av i morgen.

 

Klokken er 7.00. Nora ligger fortsatt og sover. De første sjømennene er allerede på brygga. De ser på stakkars Nora, som med bustete hår og skitne klær ser veldig stakkarslig ut. Hun ligger rett på det harde treverket med et lite teppe over seg. Stakkars Nora har mistet siste rest av verdighet. Nora våkner av en snikende følelse av sult. Sist gang hun spiste var for et helt døgn siden. Hun gjesper og strekker hendene i været. Nora føler seg forferdelig.

 

Nora ser seg rundt. I løpet av natten har et skip kommet til kai. Nora går ombord i skipet. Hun finner en sjømann og spør han om hvor de skal. Mannen som er i 40-årene klør seg i skjeggstubbene og svarer med rusten stemme: ”Jeg trur vi skal til Kristiansand med trelast. Hvorfor lurer du så fælt på det a??” Nora som ikke er vant til slik tiltale blir med ett litt usikker.

 

Nora tar mot til seg og spør om å bli med som passasjer. Mannen grynter noe som minner om et ja, og Nora klatrer om bord.

               

Nora føler seg bedre nå. Med frisk sjøluft og gyngende bølger, stiger humøret. Nora er fornøyd. Endelig har hun utført noe. Hun har sikret seg transport de 30 milene til Kristiansand helt uten Torvalds hjelp. Båten er ganske liten. Den er cirka 35 meter lang og har et mannskap på 15. Nora lener seg over relingen og kikker på de skumpiskede, blå bølgene. Været er fint og Nora har fått nytt håp. Nora har aldri vært om bord på en båt før. Hun bryr seg ikke om forundrede blikk fra et par av sjømennene om bord, men nyter heller turen. Etter mange timer på sjøen er Nora fortsatt i fyr og flamme. Hun har nettopp seilt forbi Grimstad og vet at Kristiansand er innen rekkevidde.

              

Den lille tjæremalte båten legger til kai i Kristiansand. Sjømennene losser trelasten over i vogner. Nora vet ikke hva hun skal gjøre. De 4 riksdalerne Nora fikk tatt med seg hjemmefra hjelper lite til å finne seg ly for natten. Magen hennes rumler. Himmelen er blå og solen skinner. Kaia i Kristiansand er langt mindre enn i Kristiania, men likevel av respektabel størrelse. Det myldrer av folk på kaia. Hverdagslivet går sin vante gang. Nora går innom en baker og kjøper en pose med nybakte hveteboller. Hun setter seg ned på en benk like utenfor bedehuset i Strandgaten. Med et smil tenker hun på Torvalds grove røst som gang på gang forbød henne søtsaker. ”Du skulle sett meg nå du” tenker Nora med et smil.

                

Etter måltidet spaserer Nora rundt i Kristiansand sentrum, med det formål å skaffe seg arbeid. Hun får øye på et postkontor og går inn. Nora får øye på en kjekk, ung mann, med rødt, fyldig hår.

”Jobber du her?” Spør Nora litt sjenert. Mannen presenterer seg straks som Mats Erikson og svarer at han er ansatt som postbud.

Nora lurer på hvem som er sjefen, og herr Erikson svarer: ”Gå rett opp den trappen, og ta til høyre frue.” Nora småløper opp trappen. Værelset Nora kommer inn i er ryddig. Veggene er hvitmalte og rommet er koselig innredet. Til venstre for Nora henger et maleri av en ukjent kunstner. I en lenestol, bak et skrivebord sitter en eldre mann og ser på henne.

 

Den gråhårede mannen reiser seg fra stolen og ser avventende på Nora. Nora rekker frem hånden og presenterer seg. Mannen hilser på henne med et fast, korrekt håndtrykk og sier: ”Leif Dahl, gleder meg.” Nora neier og smiler.

 

Leif Dahl forklarer at han eier postkontoret, og spør så i hvilket ærend denne vakre kvinnen har kommet i. Nora nøler litt og føler seg litt freidig.

”Det har seg sånn at jeg er ny her i byen, og jeg søker kontorarbeid.”

Sier Nora, mens hun ser på den stramme, høyreiste mannen foran henne.

Herr Dahl stryker seg over den glatte issen, og sier ja til forespørselen.

Nora hopper i været og blir svært begeistret, før hun tar seg sammen.

”Takk Leif Dahl, jeg vil være deg evig takknemlig.” Sier Nora med gledestårer på kinnene. Leif Dahl viser Nora et værelse over arbeidsplassen, og Nora spaserer fornøyd inn.

                   

Værelset er lite, men koselig. Innerst i værelset står en liten sofa og et bord. Sengen står i det andre hjørnet av rommet. En liten parafinlampe på bordet sørger for belysningen. Ja, til og med en liten kjøkkenkrok med vedovn og en vask har Nora til disposisjon. Nora blir overveldet over herr Dahls gavmildhet, og tilbyr straks og få trekk i lønna som husleie. Leif Dahl avslår.

”Jeg insisterer på at du legger deg og får krefter til din første arbeidsdag,” fortsetter han. Mannen i midten av 60-årene forlater så rommet med en formaning om at Nora skal være på kontoret presis klokken 8 dagen etter.

Nora legger seg på sengen og tenker over livet. Hun tenker på Torvald, men har ingen medfølelse med han. ”Han skulle sett ekornet sitt nå.” Tenker Nora før hun sovner, i den behaglige sengen med rent, hvitt sengetøy.


                     

Nora våkner 7.45. og stresser litt. Hun kjøpte 8 hveteboller dagen før og spiser de 2 siste til frokost. Med et smil tenker hun at hun vil dra til konditoren og kjøpe søtsaker, bare for å hevne seg på Torvalds kontroll over henne. Heretter skal Nora selv velge hva hun vil. Nora småløper ned trappene til kontoret. Der venter Leif Dahl på henne. Han smiler og setter henne i arbeid. Nora skal sortere brev, og legge dem i bunker etter gatenavn så det koslige postbudet Mats Erikson kan sykle dem ut til husstandene i Kristiansand. Nora ser den lille mannen sykle av sted med det røde håret flagrende rundt ørene. Nora stortrives i jobben. Arbeidsgiveren er hyggelig, og hun har en god tone med postbudet. Da Leif Dahl ser Noras iherdighet sier han: ”Med dette tempoet, ser jeg at en aldri så liten lønnsforhøyelse er innen rekkevidde.” Nora smiler, sånn som livet smiler til henne.

 

Klokken er blitt over 5. Himmelen er lettskyet. Nora er endelig ferdig med sin første arbeidsdag. Hun klarer ikke å motstå fristelsen og spaserer i retning konditoriet. Hun går inn det hvite, lille bygget og ser på de mange varene. Nora peker på kurven med makroner og sier: ”10 makroner takk.” Den svært hyggelige ekspeditrisen plukker opp makronene og legger dem i en hvit papirpose. Nora slikker seg rundt munnen. Nora har fått tak over hodet, jobb, og 2 venner. Leif Dahl og Mats Erikson. Hun trives i sin nye tilværelse og har ingen andre planer enn å leve i nåtiden. Ekteskapet med Torvald er en glemt epoke. Nora spaserer sakte bortover de brosteins belagte gatene. Hun tenker på postbudet. Innerst inne er Nora litt betatt av den lille mannen med det illrøde håret, og den  likeså røde barten. Nora smiler for seg selv. Hun får etablere seg ordentlig i sin første hjemby før hun gjør noe annet. Mulighetene her er uendelige.

 

Nora setter seg på en benk for å nyte varene. ”Sånn skulle jeg hatt det bestandig” tenker Nora lystig, mens hun spiser. Etter en noen minutters mindre dannet fråtsing, reiser Nora seg og går. Hun bretter sammen papirposen og hiver den i en søppelbøtte. Nora nynner en munter melodi for seg selv, mens hun tenker: ”Livet er herlig.” Solen har gått ned over Kristiansand, og innbyggerne slapper av i sine hjem. Nora smiler og setter kurs for postkontoret og det koselige værelset sitt. Der skal hun brygge seg en deilig kopp te og glede seg til neste dag av sitt nye liv. Med ny energi, nye venner og egen lønn har Nora det bra. Hennes nye livsglede vises også på jobben, der hun mottar mye ros fra arbeidsgiveren Dahl. For første gang i sitt liv er Nora lykkelig, og denne gangen skal ingen ødelegge det.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil