Mari var på vei hjem med to stykker i lomma. De lå der å ventet på dem. Det var som om de brant seg gjennom lomma, selv om hun ikke hadde tent på de. Det hadde begynt dagen før da hun og Line hadde vært på vei hjem fra skolen.

 

De hadde tatt snarveien gjennom Storskog, som ble kalt Røykeskogen. Mari hadde egentlig ikke lyst å ta den snarveien, men Line hadde overtalt henne. Storskog var på egentlig ganske liten, men trærne var veldig høye. Dessuten sto de ganske tett, unntatt noen små lysninger her og der. Stien slynget seg bortover gjennom hjertet av skogen, så man kunne ikke se særlig langt.

 

De hadde hørt dem før de så dem, der de sto i utkanten av en lysning: Ole, Jonas og Jan. Ole var var selvsikker og smart. Jonas og Jan var ikke særlig pene. De var større og sterkere enn Ole. Egentlig var de sammens med Ole bare fordi han var bortskjemt og han gav de røyk og godteri. Ole var veldig populær med de yngre jentene. Line var sammen med Ole. De hadde vært sammen i 3 dager.

- Se, det er Ole, sa hun.

- Vi snur og går den andre veien, svarte Mari, de står jo og røyker.

 

Hun var egentlig litt redd for Ole fordi han gikk i niende, mens de gikk i åttene. Men før Line rakk å protestere ropte Ole:

- Halla, Line. Kom bort hit`a.

- Hei, ropte Line tilbake og fortsatte å gå mot Ole.

Mari prøvde å holde henne igjen, men Line så truende på henne, og hun slapp. Line småløp bort til de andre, mens Mari kom sakte etter.

- Har du lyst på en røyk? Spurte Ole idet hun kom fram.

Line smilte forsiktig og begynte å nøle. Hun visste jo at hun ikke hadde fått lov av foreldrene sine, hun viste også hvor farlig det var å røyke, men hun hadde lyst uansett. Men før hun rakk å svare ja, utbrøt Mari:

- Selvfølgelig ikke, vi er jo bare 13 år gamle.

Line så forsiktig på Ole.

- Kom, vi går, sa Mari bestemt.

Hun trakk Line i jakkeermet, men Line ble stående. Line så på Ole til Mari og på Ole igjen.

- Feiginger`ass, sa han, jeg trodde i hvert fall at du hadde mer tæl i deg, Line. Viste ikke at du var så pinglete, kansje vi ikke burde være sammen mer...

Line prøvde å la være å vise at hun var på gråten, men det gikk ikke.

- Hvorfor går dere ikke bare hjem til mammaene deres og griner? Spurte Jonas hånlig.

- Jamen, hulket Line.

Mari dro henne med seg ut av lysningen og de gikk ut av skogen.

 

Neste morgen gikk Mari til butikken der hvor hun og Line pleide og møtes for å gå til skolen, men Line var ikke der. Mari ventet i ett helt kvarter før hun gikk videre. Line var nok syk, tenkte hun.

 

Hun gikk veien rundt Storskog denne gangen. Men når hun kom fram til skolen ble hun overrasket over å se Line.

- Hei ropte hun, men det virket ikke som om Line hørte henne.

Hun løp bort til henne.

- Hvorfor gikk du i forveien, sa Mari, jeg sto jo og venta i evigheter!

Line svarte ikke, og ser på en måte forbi henne.

- Hvorfor i huleste oppfører du deg sånn, roper Mari sint, og går raskt bort.

Line blir stående og kjenne på tårene som triller nedover kinnet. Hun tenker at det var jo egentlig ikke Maris feil at Ole slo opp med henne, men hvis ikke Mari hadde sagt noe så hadde jo ikke Ole slått opp.

 

I klasseromet fikk Mari bare kalde blikk fra Line.

 

Da Mari skulle hjem, gikk hun gjennom Storskog for å komme fortere hjem, dessuten regnet hun med at Line ville gå rundt for å slippe å treffe Ole. Først tenkte hun på hvor sur hun er på Line, men etter hvert ble hun mer og mer lei seg. Hun tenkte på hvor ille Line måtte ha følt seg da Ole slo opp. Plutselig hørte hun Oles stemme i nærheten, mest sansynlig rundt svingen. Først gikk hun ut av stien for å unngå ham. Men så fikk hun en idé til hvordan hun kunne gjøre det godt igjen.

 

Det var denne ideen som gjorde at Mari like etterpå gikk mot huset til Line med to røyk i lomma. Hun hadde sagt til Ole at de var til Line, og da hadde hun fått dem med en gang. Hun hadde ikke engang gått hjemom.

 

Nå var hun fremme ved huset til Line. Huset hadde en veranda i annen etasje og det var var en stor hage, full av rododendron, sjasmin og andre blomster. Moren til Line jobbet ikke, så hun ordnet i hagen. Faren hennes derimot var direktør i et stort privat advokatfirma, så han tjente nok både til å forsørge de tre og til å holde hushjelp.

 

Mari trakk pusten dypt inn før hun ringte på døra. Det var hushjelpen som åpnet. Hun var en liten og tynn koreansk dame i 60-årene.

- Du her treffe Line? spurte hun.

- Ja.

- Vent, jeg hente henne, vil.

Litt etter sto Line i døra.

 

- Hei, prøvde Mari blidt.

-Hei, svarte Line følelsesløst.

- Jeg snakket med Ole, og han sa at hvis du prøvde en av disse så ville han bli sammen med deg igjen.

 

Plutselig lyste ansiktet til Line opp. Hun så ut som en deltaker i et TV-program hvor man kunne vinne en flott premie hvis man gjorde noe man var redd for. Hun så seg rundt og hørte etter om foreldrene var i nærheten. Så sa hun: - Bli med opp på rommet mitt.

 

Når de kom opp låste hun døren stille. Rommet var helt rosa med puffer og puter over alt. Sengen var en himmelseng med massevis av dusker og frynser. Sengetøyet derimot var helt hvitt. På gulvet var det mange med kosedyr i alle slags farger. Veggene var fulle av plakater med bilde av filmstjerner og popband.

 

Line satte seg på senga.

- Sa han virkelig det? spurte hun.

- Ja.

- Hvor har du dem? spurte Line.

- Her, i lomma.

Begge to så nervøst først på dem og så på hverandre.

- Bare denne ene gangen, ok? sa Mari, husk vi driver med håndball.

- Jada, svarte Line.

 

De tok hver sine røyk og Mari tok frem lighteren. Hun tente den, men sloknet den igjen.

- Du får prøve først, sa hun og rakte Line lighteren.

Hun tok sakte imot den.

- Ja ok. Line skjelvte.

Det var en grønn kiwi-lighter som Mari hadde kjøpt på veien.

 

Line tente røyken. Hun pustet inn røyken og begynte å hoste. Mari tente sin og prøvde hun også. Det smakte tørt og vondt.

- Dette her skal jeg aldri gjøre mer uansett hva Ole sier, hostet Line.

- Jeg er så enig, svarte Mari, bare denne ene gangen.