Tiltrekning og vennskap i dagens samfunn

Hva som virker tiltrekkende på menn og kvinner, forskjell i måte for menn og kvinner å velge venner på, og om det er mulig for menn og kvinner å være venner med hverandre til tross for mulig tiltrekning.

Karakter: 6 (psykologi A, vgs)

Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2006.04.26

Jeg ønsker å finne ut om tiltrekning sett i forhold til kjønn og i forhold til vennskap, og har dermed flere spørsmål jeg ønsker å besvare; Hva er det som gjør at man blir tiltrukket av noen mennesker og ikke av andre? Og hva er forskjellene i menn og kvinners måte å rette seg etter dette? Hvorfor velger man seg de vennene man gjør? Er det forskjeller i gutter og jenters valg av venner? Med alle disse spørsmålene besvart ønsker jeg å til slutt drøfte hvor vidt gutter og jenter kan være (bare) venner, og om det i så fall er en fysisk tiltrekning som ligger til grunn for vennskapet.

 

Grunnen til at jeg valgte denne oppgaven, er at dette er noe jeg finner rundt meg i dagliglivet til enhver tid. Oppgaven befatter temaer som ethvert menneske nødvendigvis må komme i kontakt med, uavhengig av hvor mye de velger å bevisstgjøre seg dette. Å skrive om noe som interesser meg gjør at jeg i større grad har lyst til å gjøre oppgaven bra. Men det å skulle foreta en personlig vurdering til slutt når det gjelder noe som også angår meg kan være litt skremmende og pinlig. Men, igjen, så er det interessant å sette seg bedre inn i noe som jeg virkelig kan erfare og ha bruk for i hverdagen.

 

For å se på grunnen til at man blir tiltrukket av andre mennesker må man se på begrepet tiltrekning. I ”the theory of attraction” (teorien om tiltrekning) blir tiltrekningen definert som prosessen der egenskaper legger til grunn for, og motiverer, en persons adferd i forhold til andre mennesker. Dette blir også sett i forhold til det at man blir tiltrukket av noen mennesker og ikke av andre (Johnson (2000)). Man kan si at tiltrekning mellom individer avhenger av tre større faktorer, som alle virker inn på hverandre og på måten individet oppfører seg i forhold til tanken om tiltrekning. Den ene faktoren er tiltrekningskraften et individ har i seg selv uavhengig av eventuelle personer individet skal tiltrekke seg. Og da er det to typer tiltrekningskraft individet har mulighet til å besitte; den fysiske, og den personlighetsbaserte. Ganske enkelt forklart er den fysiske tiltrekningskraften i hovedsak basert på en persons utseende, mens den personlighetsbaserte er basert på individets personlighet og oppførsel. Den neste faktoren er nærhet. Selv om dagens teknologi gir oss mer utbredt kontakt med mennesker vi aldri faktisk møter, så er det vanskelig å knytte sterke bånd til disse. Dette til tross for at man kan se bilder av personen man står i kontakt med og i stor grad har muligheten til å lære å kjenne personens personlighet. Grunnen er at mennesker også trenger den ikke-verbale tilbakemeldingen på sine tilnærminger og uttalelser. Man må ha muligheten til å se og oppleve reaksjonene og kroppspråket til den man står i kontakt med. Den siste faktoren er likheten mellom individene. Selv om man sier at motsetninger tiltrekker hverandre, har man erfart at det som oftest er det motsatte som er tilfelle. Å ha likheter i interesser, tro, verdier, oppførsel, personlighet og sosial status styrker båndene mellom individer. En konflikt med omverdenen der to står sammen mot de andre; på grunn av deres felles verdier; vil knytte dem enda sterkere sammen, og med felles interesser har de også mulighet til å oppleve nærhet i å utføre aktiviteter i fellesskap.

 

Det er altså en persons tiltrekningskraft i samspill med nærheten og likheten mellom individene som avgjør hvor vidt personer blir tiltrukket av hverandre. Men det er også flere faktorer som spiller inn. Ifølge kontrastprinsippet kan man bli hindret i å bli tiltrukket av en man egentlig ville blitt tiltrukket av (Hendricks, Olson, Hall & Batt(1998)). Dette kan skje hvis denne personen står i nærheten av en annen person med større fysisk tiltrekningskraft enn seg selv; da vil denne personen synes mindre attraktiv enn han/hun faktisk er. Ifølge forsterkningsprinsippet er det også mulig å bli mer tiltrukket av en person enn man i teorien skulle ha blitt. Hvis denne personen er til stede når man opplever, eller denne personen er med på å forårsake, positive opplevelser, vil man begynne å knytte denne personen til noe positivt, og det øker mulighetene for at man blir tiltrukket av ham/henne. Kulturforskjellene i verden skaper også forskjeller i akkurat hva en person mener er attraktivt. Noen steder i verden liker man store rumper, mens andre steder liker man tynne mennesker. Her er det altså en kulturbestemt, ytre påvirkning som er med på å avgjøre hvem man blir tiltrukket av.

 

En vesentlig faktor som spiller inn, uansett kultur, er hvilket kjønn man har. Kvinner og menn har ulike kognitive strukturer/skjemaer angående hva som er tiltrekkende ved det andre kjønn, noe som både kan være et resultat av de forskjellige forventningene man har til kjønn i samfunnet, og muligens en faktisk biologisk forskjell. Kjønnet påvirker i stor grad hvilke egenskaper ved det andre kjønn man legger vekt på som tiltrekkende, men også hvordan man vil se på seg selv i forhold til det å være attraktiv (Hendricks, Olson, Hall & Batt(1998)). Nyere forskning har vist at menn er mer interessert i den fysiske tiltrekningskraften hos en kvinne, mens kvinner blir mer tiltrukket av en manns personlighet (Johnson(2000). Dette gjør at kvinner fokuserer mer på sin fremtreden og utseende for å tiltrekke seg menn, mens menn ønsker å fremheve sine gode, personlige egenskaper. En kvinne ser altså på seg selv som attraktiv hvis hun har et vakkert utseende, og dette er da faktisk et resultat av mannens ønsker. Men siden mannen også er formet av forventninger fra et samfunn, kan man si at hva kvinnen finner attraktivt hos seg selv, også er et resultat av samfunnsforventningene.

 

At kvinner og menn har forskjellige kognitive strukturer henger antageligvis sammen med den sterke kjønnssegregeringen som finner sted i barndommen, og også det at man allerede fra treårsalderen finner en forskjell i gutter og jenters måte å oppfatte sin egen identitet på (Nielsen og Rudberg (1989:90). Jentenes identitet blir da knyttet til likhet og intimitet, mens guttenes blir knyttet til forskjell og autonomi. Dette er også viktig for fremtidige vennskapsforhold. Man har funnet at vennskap og jevnaldrende har den samme funksjonen for gutter og jenter i et utviklingspsykologisk perspektiv og at de har viktige funksjoner både når det gjelder den sosiale, den kognitive og den emosjonelle utviklingen (Gjøsund og Huseby(2001):137-138). Likevel kan man se at gutter og jenter har forskjellige vennskapsforhold, forskjellige måter å opprette dem på, og forskjellige midler de tar i bruk for å skaffe seg venner. Dette fører igjen frem til en forsterkning av de forskjellige syn på egne roller og på egen identitet man allerede har hos kjønnene.

 

Mellom fem og elleve år er det at man kan se den største forskjellen mellom guttene og jentenes venneforhold. Guttene leker ofte i større grupper, der leken er preget av fysisk aktivitet og konkurranse, mens jenteleken ofte er mer stillesittende og verbal, og ofte innebærer at man må vente på tur. Guttene oppfatter gruppen som en kollektiv enhet som krever lojalitet, mens jentene egentlig liker tosomheten best, slik at å delta i en gruppe bare blir en ramme rundt de intime vennskapsrelasjonene. Jenter danner altså mye lettere dyader, dvs vennskapsforhold med bare to personer. Disse vennskapsforholdene handler om å være bestevenninner, noe som er viktig å vise for hverandre og for omverdenen at man faktisk er. Det illustreres ved fysisk nærhet, kroppslig kontakt, og ved å støtte hverandre i uenigheter med andre rundt seg. Aktiviteten i venninneparet går for det meste ut på å vise at man er hverandres utvalgte, og derfor er dyaden vanskelig å utvide til en triade, dvs at det er vanskelig for en tredje jente å skulle bli en del av alliansen. Guttene kan også ha dyaderelasjoner, men da vil denne være mindre ekslusiv og motstandskraftig mot inntrengning enn jentedyaden. Hvis en tredje gutt ønsker å bli en del av fellesskapet, og begge guttene i dyaden synes det er greit, kan dyaden lett utvikles til en triade der alle tre er bestevenner(Nielsen og Rudberg(1989): 137-145). Men et slikt bestevennforhold mellom gutter kan ellers likne mye på jentenes bestevennforhold, blant annet når det gjelder intimitet og nærhet.

 

Guttenes sosialiseringsgrupper har i starten blitt samlet grunnet jentenes avvisning, og har dermed hatt en vanskeligere start enn jentenes venninneforhold. Det blir også en intern maktkamp mellom guttene før en gruppe kan etablere seg. Men til gjengjeld får guttegruppen en fastere sosial struktur enn det jentenes gruppe får. Mens guttene har en mye tydeligere hierarkisk struktur med et tydelig og stabilt maktsystem, vil jentenes relasjoner og innbyrdes status i en gruppe hele tiden være i forandring. Jentene vil til enhver tid søke tosomhet og intimitet, mens for guttene er det leken som står i fokus. Det viktige er at for jentene er relasjonen mellom dem en viktig forutsetning for den felles aktiviteten, men hos guttene er den felles aktiviteten en måte å opprette en relasjon på. At jentene leker er altså noe som gjøres for å styrke venninneforholdet, mens guttene blir venner fordi de leker sammen.

 

I boken ”Historien om jenter og gutter, kjønnssosialisering i et utviklingspsykologisk perspektiv” blir skillet mellom gutter og jenters vennevalg også forklart med totalt forskjellige interesser mellom kjønnene. Det sies at gutter og jenter kan være venner, men da vil dette i større grad bli mulig, dess mindre offentlig situasjonen er. Etter hvert vil også det bli uinteressant da kjønnene ikke lenger har noen felles interesser.

 

Så spørsmålet er: kan gutter og jenter bli venner? Og da velger jeg å tenke i forhold til et bestevennforhold og ikke i forhold til gjeng og gruppestruktur. En gjengstruktur med begge kjønn er vanlig at oppstår i ungdomsårene, men da er det en mer stivbent struktur som handler om status, der guttene i hovedsak bestemmer aktiviteten, og jentene fremdeles opptrer i dyader innad i gjengen (Nielsen og Rudberg(1989):137-140). Slik man lærte seg å sosialisere i barneårene vil alltid henge igjen hos et menneske, og på den måten kan man tenke at det kan bli vanskelig for en gutt og jente å opprette et bestevennforhold/dyade (Chatterjee(2001)). Dette vil da bety å bryte kjønnsrollemønstrene og også kjønnsidentiteten, da identitet tydelig er sterkt knyttet til et vennskap. Men igjen så fører jo de kjønnsblandede gruppene i ungdomsårene til at gutter og jenter får muligheten til å møtes på et mer soialt og fritidsbasert nivå enn i en skolesammenheng der gutter og jenter for det meste utfører felles aktiviteter på grunn av skolens krav til dem om det. I en slik sammenheng vil det bli lettere for en gutt og jente å finne felles interesser å samle seg om.

 

Ifølge eksperter på forhold er troen på det at menn og kvinner ikke kan være venner noe som henger igjen fra tidligere tider; da kvinnen var i hjemmet og mannen på arbeid, og den eneste grunnen til at de møttes var for romansens skyld (Chatterjee(2001)). Men det har kommet et skifte i samfunnet, kvinner og menn arbeider sammen på samme arbeidsplass, de har felles interesser innen sport og de sosialiseres på flere arenaer enn tidligere. Dermed kan man ikke lenger bruke argumentet om at menn og kvinner ikke kan være venner grunnet at de kun har forskjellige interesser.

 

Men, det er flere problemer knyttet til mann-kvinne/gutt-jente vennskap. Blant annet har som regel en gutt og en jente forskjellige syn på hvordan et venneforhold skal fungere. Jenta vil være mer opptatt å definere at de faktisk er venner, og dermed ha et ønske om å utføre aktiviteter sammen med gutten for å opprettholde vennskapet. Gutten mener at aktivitetene de utfører er det som gjør at de er venner, og for ham vil det ikke være like viktig å definere vennskapet. En annen ting er jentas ønske om å være den ”utvalgte” i et venneforhold, mens for gutten ville det være helt greit om en tredje person ønsket å være en like stor del av vennskapet. Det gjør det mulig for en konflikt å dukke opp. Også samfunnets forventninger til et gutt-jente forhold vil gjøre et vennskap vanskelig. Da prototypen på et gutt-jenteforhold er romansen, vil det lett komme press fra omgivelsene om at det er romansen som nødvendigvis må oppstå dersom en gutt og en jente viser interesse for hverandre. Man kan fra venner og familie få en del blunking, plystring og skeptiskhet med spørsmål som ”er dere sikre på at dere bare er venner?” Også i media kan man se resultat av disse sosialkulturelle forestillingene. Hvem av hovedpersonene i tv-serien ”Venner for livet” har ikke ligget sammen for eksempel (med unntak av Ross og Monica, da de er søsken)?

 

En gutt og en jente vil også stå overfor flere hindringer som ikke likekjønnsvennskap må (Chatterjee(2001)). Problemet med den vante sosialiseringen fra barndommen er faktisk at det kan bli vanskeligere for gutter og jenter å møtes på en slik måte at man kan bli venner. Det vanlige i sammenhenger med både gutter og jenter til stede er at jenter søker til de andre jentene mens guttene søker til de andre guttene. Og slik vil guttene lettest bli venner med gutter og jentene med jenter. En annen ting er at da gutten og jenta først viser interesse for hverandre må de etter hvert definere dette forholdet både ovenfor seg selv og for hverandre. Er vi venner eller er vi kjærester? Det kan oppstå en ganske pinlig situasjon dersom den ene parten ønsker det ene, mens den andre ønsker det andre. En neste ting er problemet med å skape maktbalanse i et slikt vennskap. I et vennskap skal de to partene være likeverdige, men i et samfunn med mannlig dominanse, prestisje og makt står kvinnen i fare for å ta en underdanig rolle i vennskapet. Noe man også blant annet kunne se i ungdomsgruppene der guttene for det meste bestemte aktivitetene. Heldigvis er dette noe som er i endring, da samfunnet begynner å behandle de to kjønnene mer likeverdig.

 

Men, så kommer man til det siste spørsmålet: er det i så fall en fysisk tiltrekning som ligger til grunn for vennskapet? Da vil jo et siste problem være å overvinne denne tiltrekningen mellom de to for å kunne opprettholde et platonisk vennskap. ”Det er menneskets natur å argumentere for at en venn er kun en venn og ikke en potensiell kjæreste. Likevel har forskning bevist at grunnen til at vi blir trukket mot vennene våre er grunnet en fysisk tiltrekning i utgangspunktet” (Johnson(2000)). Fysisk tiltrekning, likhet og nærhet er det som knytter oss til vennene våre; i likhet med det som knytter oss til dem vi blir forelsket i. Dette viser at det også for vennskap mellom to eller flere av samme kjønn er tiltrekningen som ligger til grunn, og da vil det også være dette som ligger til grunn for jente-guttvennskapsforholdene. Den fysiske tiltrekningen mellom venner kan blant annet forklares; eventuelt bevises; ved å se på meg i forhold til mine venner. Jeg er ganske lav, og det samme er de fleste av vennene mine av det samme kjønn.

 

Men, da det faktisk er bevist at det er en fysisk tiltrekning som ligger til grunn for alle vennskap, må man jo si at det er det som også ligger til grunn for vennskapet mellom en jente og en gutt. Da kommer man til et essensielt spørsmål: hvis man finner alle disse egenskapene man blir tiltrukket av hos en person av det motsatte kjønn; hvorfor skal man ikke da være noe mer enn bare venner?

 

Jeg ville sagt at skillet mellom vennskap og kjæresteforhold går ved forelskelsen. Man kan være utrolig glad i en person, men likevel ”mangle” det å være forelsket i den. Å definere forelskelse kan være et lite problem. I psykologiboken blir forelskelsen definert som en slags videreføring av vennskapet (Gjøsund og Huseby(2001):139), noe som egentlig er ganske vagt. Forelskelse er en følelse, og det at man er glad i en person, men likevel ikke ønsker å ha noe dypere forhold til den personen, er bare noe man vet, eller føler. Alle vet jo at følelser kan forandre seg, og man skal heller ikke se bort ifra at det kan oppstå usikkerhet om hva man selv føler eller hva den andre personen føler. Presset fra omgivelsene kan også være med på å skape usikkerhet, dersom alle mener at de to er skapt for hverandre osv. Altså må man kunne innse at det faktisk innebærer flere problemer å være i et gutt-jentevennskap enn i andre vennskap. Man har forskjellige syn på hva et vennskap innebærer; det kan oppstå problemer i maktbalansen; man kan være redd for å vise at man er glad i hverandre, da den andre kan ta det som tegn på forelskelse; dessuten kan det at man er tiltrukket av hverandre føre til en viss seksuell spenning som lurer i bakgrunnen mellom de to. Hvis denne på noen måte får utløp, vil det på nytt (eller muligens for første gang) komme opp spørsmål om hvor vidt de skal være kjærester eller kun venner.

 

Men utifra at man kan ha de samme interessene, meningene og verdiene burde gutt-jentevennskap være noe man absolutt ikke burde utelukke og faktisk kanskje til og med søke, da man kan lære noe av den andre personen som man ikke ville ha lært av en person av det samme kjønn. Dessuten blir det jo for dumt å skulle utelukke omtrent halvparten av menneskene rundt seg som potensielle venner bare pga deres kjønn. Det viktige i et gutt-jentevennskap må være at man har en åpen dialog. Man må ha en åpen enighet om det at man kun er venner, dette for å unngå forvirring; og man burde også være flinke på å fortelle hverandre hva man ønsker av vennskapet, siden gutter og jenter i teorien har forskjellige syn på hva et vennskap skal innebære. Og hvis begge parter bidrar til å opprettholde en slik dialog vil et gutt-jente vennskapsforhold i aller høyeste grad være mulig.

 

Det er nok mange gutt-jentevennskap som ikke har en slik dialog, og det er ikke sikkert at dette er nødvendig heller. Hvis det ikke er den aller beste vennen din det er snakk om, kan noe av moroa nettopp være det usikre momentet om hva man egentlig er; denne flørtingen man bare kan ha med det motsatte kjønn; selv om man likevel ikke ønsker å innlede et seriøst romantisk forhold.

 

 

NB: denne oppgaven er kun sett i forhold til heterofile forhold, da det ville blitt litt vel komplisert å i tillegg skulle inkludere homofile forhold til oppgaven.

 

 

LITTERATURLISTE:

· Chatterjee, Camille. Overcoming sex: can men and women be friends? (2001). www.findarticles.com/p/articles/mi_m1175/is_5_34/ai_82261907/pg_3

· Gjøsund, Peik og Huseby, Roar. Psykologi A, utvikling og personlighet (2001).

· Hendricks, Chris og Olson, Dawn og Hall, Seth og Batt, Jonathan. Living in a Sosial World (1998). www.Psybersite/Psy324/livinginasosialworld.htm

· Johnson, Mendy. The theory of attraction (2000). www.colostate.edu/Depts/Speech/rccs/theory08.htm

· Nielsen, Harriet Bjerrum og Rudberg, Monica. Historien om jenter og gutter, kjønnssosialisering i et utviklingspsykologisk perspektiv (1989).

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst