Jeg holdt meg fast i våre løfter, i våre elskende ord. Og som de en gang hjalp meg, rev de meg nå vekk og førte meg inn i døden.
Jeg løp langs stien i håp om å finne fargene, men alt jeg møtte var de tamme tonene av våre tapte sanger.
Og jeg så på deg, jeg lette forvirret etter blikkene du gav meg, men som minnene av meg, falmet de.
Jeg stoppet langs en bekk der de mest forbannede sjeler fløt, som helvetes skrik gråt de sine forferdelige skjebner. Og skogen den brant av lyst og begjær, skjøt flammene sine dypt inni meg, og mitt hjerte så svidd og så ødelagt hulket min smerte
Når jeg hvisket, hørte du det?
Når jeg gråt, så du det?
Når jeg var borte, merket du det?
For hvert skritt du tok var det som du tok hundre tilbake.
For hvert ord du sa var det som om stillheten tok dets plass.
Her i det lille avlukket der jeg tilbringer evig liv med soning for mine vakre og yndige synder stirrer jeg ut i det som en gang var fengslende og hemmende bilder. Om jeg aldri så dem, hvorfor nå? Om du mente jeg aldri forsto dem, hvordan kunne jeg da forstå deg?
Men bildene finnes ikke mer, de forsvant hen i avgrunnen da du forbød mine drømmer og avskydde mine tanker.