Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Du er du og du duger

Du er du og du duger

Dette er en stil som handler om å godta seg selv og prøve så godt en kan gjennom livet.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
14.12.2006
Tema
Identitet


Jeg rev opp utgangsdøra og løp mot parken. Skolen var noe møkk og jeg hadde ikke noe lyst til å gå dit i dag! Hver gang jeg føler at livet er surt og trist, løper jeg til parken. Det var tidlig om morgenen, så det var lite folk der. Jeg satte meg på en benk under et tre. Et blad falt ned på bakken. Det var blitt høst.

 

En gammel mann satte seg ved siden av meg. Grå hatt og grå frakk hadde han på seg. Han var en kraftig mann, og han så ut til å være i 80-åra.

”Hei”, sa han og snudde seg mot meg.

” Ja.. heihei”, sa jeg tilbake med en bedrøvet stemme. Jeg følte ikke for å snakke med noen akkurat nå.

 

Vi satt lenge uten å si noe, men så tok han opp en pose fra lommen sin. Oppi der lå det brødsmuler. Han kastet dem forsiktig ned til fuglene som satt på bakken ved beina våre.

”Skal ikke du på skolen da, Maria?”.

”Nei, jeg… HVA? Hvordan vet du hva jeg heter?”. Spurte jeg og så ut som om jeg hadde falt fra månen.


”Vel, du ser ut som en Maria”, sa han og kikket ned på fuglene igjen.

Og jeg bare satt der som et spørsmålstegn. Så sa jeg: ”Vel, siden du vet navnet mitt, så kan vel jeg få vite ditt?”. Jeg så på han og la armene i kryss.

”Ja, selvfølgelig! Mitt navn er Tony Anderson”, sa han og rakte meg hånden.

 

Jeg tok han i hånden og hilste på han. Tony virket som en snill mann, men jeg har lært meg å aldri bli lurt av førsteinntrykket.

”Men, du har enda ikke svart på spørsmålet mitt; ”Skal ikke du på skolen?”

Jeg kikket ned i bakken.

”Hmm, tror ikke svaret står på joggeskoa dine”, sa han og flirte. ”Ja, jeg vet. Eh… nei, jeg skal ikke på skolen i dag, fordi lærerne har planleggingsdag.” Det var jo ikke sant, tenkte jeg med meg selv.

”Så hvor lenge har du gått på skolen du går på da?”

”Jeg går det 8. året nå”

”Ah, så du er 13 år”

”Ja det stemmer, jeg har levd i 13 lange år, sukket jeg. Tony bare lo og sa: ”Haha, det er jo bare et øyeblikk, en dag vil nok du også mene det.” Han klappet meg på skulderen og lo enda mer.

”Ben Johnsen kalte tiden den gamle juksemakeren”.

”Hvem er Ben Johnsen?”, jeg var litt nysgjerrig nå.

”Han var romkameraten min på en internatskole vi gikk sammen på. Dessverre var han plaget av flatulens, som da ikke var bra.”

”Flatulens? Hva i all verden er det?”

”Åh, det er det samme som fising”, sa han så lo vi begge.

 

Jeg reiste meg og skulle til å gå. Da holdt han meg i jakken og sa: ”Nå har jeg fortalt litt om meg selv, kan ikke du fortelle litt om deg selv?”

”Eh… nei, jeg må gå nå!”

”Okei? Men hvis du blir her litt til, skal jeg forteller deg litt om deg selv.” Han fikk straks oppmerksomheten min, og jeg satte meg ned.

”Tja, vi kan begynne med at du skulle vært på skolen nå, og at du løy og sa at det var planleggingsdag. Du tror verden skylder deg noe fordi du er her, men det er feil! Du har også for store forventninger til deg selv, og du går i 8. klasse på en skole du ikke liker. Du har også en hemmelighet som du er redd skal komme ut. Skal jeg fortsette?”

 

Jeg ristet på hodet, tårene rant nedover kinnet. Hvordan visste han alt dette? Hvem var denne mannen?

”Ble sannheten for hard for deg? Da bør du gjøre noe med den. Du kan for eksempel begynne med å gå på skolen i dag. Det at moren din drikker kan du ikke gjøre noe med, før du forteller det til noen.”

 

Så gikk han, og jeg ble sittende igjen alene på benken.

 

Jeg var sent hjemme. Mor hadde sovnet på sofaen så det var stille i huset. Matteboka lå på gulvet akkurat der jeg hadde slengt den. Så tenkte jeg over det Tony hadde sagt om at jeg måtte gjøre noe med livet, hvis jeg ikke var fornøyd med det. Jeg tok opp matteboka og fortsatte med det stykket jeg hadde blitt sint over.

 

Jeg gikk tilbake flere dager. Men jeg så aldri Tony igjen. Jeg tenker på han nesten hver dag. Han er alltid med meg, som en gammel vane. Tony fortalte meg også at hvis jeg virkelig trengte noe til å fortelle meg at jeg hadde mot, stolthet og omtenksomhet, skulle jeg bare kikke inn i speilet.

 

Dette må også du gjøre en dag du ikke føler deg verdig. Si til deg selv at du er verdig og at du duger, for det gjør du!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil