INNHOLDSFORTEGNELSE
1.0 INNLEDNING1.0 INNLEDNING
1.1 VALG AV OPPGAVE
Da vi begynte å jobbe med særemnet, falt det meg helt naturlig å skrive om kvinnerollen. Det er noe jeg alltid har funnet spennende. Jeg synes at den forskjellsbehandlingen kvinnen har fått er så urettferdig. For meg er det ganske utrolig at kvinnene fant seg i behandlingen de fikk, men gjennom arbeidet med oppgaven har jeg fått større forståelse for hvorfor forholdene var som de var.
1.2 PROBLEMSTILLING OG VALG AV BØKER
En kan trekke mange paralleller mellom utviklingen i samfunnet og litteraturhistorien. Det er først på slutten av 1800-tallet det virkelig begynte forandre seg på kvinnefronten, og frem til i dag har kvinnerollen i samfunnet endret seg radikalt. Jeg vil belyse hvordan dette kommer til uttrykk gjennom skjønnlitteraturen. Rapporten skal også se på hvordan grensene har flyttet seg for hva kvinner kunne tillate seg å gjøre. På grunnlag av dette har jeg satt opp denne problemstillingen:
Hvordan har kvinnens rolle endret seg fra 1850 og frem til 1980 sett igjennom skjønnlitteraturen?
Forfatterne og bøkene jeg har valgt å ta for meg er:
§ Camilla Collett med Amtmannens døtre,
§ Nini Roll Anker med Det svake kjønn og
§ Anne Karin Elstad med Senere, Lena og Sitt eget liv.
De skriver alle fra hver sin periode, og tar for seg forskjellige emner, samtidig som de har klare felles trekk. For Camilla Collett var det kvinnens liksomliv, med kalverspill, broderier og ball som reiste opprøret, og hun skrev Amtmannens døtre, som ofte betegnes som selve starten på kvinnekampen. Når det gjelder Nini Roll Ankers Det svake kjønn, blir den regnet som en videreføring av den kampen som Camilla Collett startet. Anne Karin Elstads Lena- bøker er pionerer innenfor sitt område. Elstad er en realistisk forfatter som er flink til å skildre samfunnet sannferdig. I de bøkene jeg har valgt ut kommer kvinnens situasjon i forskjellige epoker i historien særlig godt frem gjennom kvinneskildringene i bøkene. Dette legger jeg til grunn for valg av bøker.
Jeg har valgt å se på kvinnen i Norge, og jeg vil se på de samfunnsklassene som de forskjellige bøkene skildrer. Siden vi er pålagt begrensninger med hensyn på omfanget, har jeg valgt å kun skrive analysene med henblikk på problemstillingen.
Jeg har valgt å ta med en historisk oversikt slik av leseren lett kan følge den samfunnsmessige utviklingen i periodene bøkene ble skrevet i. På den måten håper jeg at leseren får et bilde av hvordan litteraturen endret seg i takt med samfunnsforholdene.
På 1800-tallet møter vi et jordbrukssamfunn som var sterkt lagdelt og med liten bevegelse mellom sjiktene. Flertallet bodde enda på landsbygda og levde av modernæringene. Et smalt sjikt av embetsmenn og velstående borgere utgjorde overklassen og representerte landets opplyste elite. Det sosiale skillet markerte kulturforskjeller, uttrykt ved levesett, livsoppfatning og tradisjoner. I grensefeltet mellom disse to gruppene vokste det frem en mellomklasse av småborgere, tjenestemenn og funksjonærer. Unge jenter og kvinner livnærte seg som tjenere og sypiker, etterhvert også med fabrikkarbeid. Bare innen hen fåtallig klasse i samfunnets øvre sjikt kunne hustruer og døtre gi seg en til et liv fylt med klaverspill, tesalonger og ball.
Ekteskapet knyttet mann og kvinne i et fellesskap basert på økonomi, og skilsmisse forekom svært sjelden. Overklassens menn og kvinner fikk forskjellig oppdragelse. Mennene skulle utdanne seg, få arbeid og forsørge en familie. Kvinnene skulle få opplæring i huslige sysler og blir forsørget. Ektemennene hadde yrker og er offentlig liv, mens hustruene passet hjem og barn og visste lite eller ingenting om mennenes verden. Kvinnene i embetsstanden og borgerskapet levde et ufritt og innestengt liv, fordi de var sosialt og økonomiske totalt avhengige av ektemannen.
2.1 CAMILLA COLLETT
I 1841 giftet hun seg med Peter Jonas Collett. Han oppmuntrer henne til å skrive, men det er først etter hans død hun utgir hovedverket sitt, Amtmannes døtre. Selv Camilla Collett torde ikke på den tid risikere skandale ved å utgi den under eget navn. Amtmannens døtre blir regnet som den første tendensromanen i Norge. Den var banebrytende for kvinnesaken, og Camilla blir regnet som kvinnesaksbevegelsens pioner i Norge.
Opp gjennom 50-, 60-, 70-, og 80-årene følger en stadig strøm av avisinnlegg, essays og liknende, som hun utgir i bokform. Colletts forfatterskap kan leses som en eneste lang protest mot at kvinnen skulle være underlagt mennene – i ekteskapet og i samfunnet.
Camilla Collett levde selv i pakt med det hun forkynte. Da mannen døde i 1851, oppløste hun hjemmet og levde resten av livet på flyttefot mellom Paris, Roma, Berlin, København, Stockholm og Kristiania. På den måten viste hun at det var mulig å sprenge murene rundt et kvinneliv.
Handlinga i ”Amtmannes døtre” foregår i det norske embetsmannsmiljøet på landet i begynnelsen av 1840-årene. Amtmannsfamilien består av amtmannen Ramm og kona Marianne og de tre yngste barna Edvard, Amalie og Sofie. De to eldste døtrene Marie og Louise er giftet bort til menn de ikke elsker. Kort sagt går handlinga ut på at Kold blir forelsket i Sofie, mai samme år som hun kom hjem fra et besøk av en tante i København.
Forholdet mellom Sofie og Kold, som vi gjennom små tilbakeblikk får vite var spent før Sofie reiste til København, utvikler seg utover denne sommeren. Litt etter litt blir de begge klar over at de er som skapt for hverandre. Litt senere åpenbarer de kjærligheten sin for hverandre, og alt ser lovende ut, helt til Muller, en bekjent av Kold, kommer på besøk samme kveld. Kold tør ikke dele lykken sin med han, og lyver. Han sier kjekt at han slett ikke elsker Sofie, han bare leker med henne. Denne samtalen overhører Sofie og tror det Kold sier til Muller. Nå vil hun ikke snakke med Kold mer, og forholdet går over styr.
Senere samme høst reiser amtmannsfamilien på besøk til prosten Rein, en enkemann på rundt 50 år. Rein blir forelsket i Sofie, han frir til henne. Etter en tid med familiens overtalelser sier hun ja. Kold som har flytta til Kristiania får høre om dette. Han bryter sammen, men kommer seg såpass at han drar til amtmannsgården for å snakke med Sofie. Han kommer dit dagen før Sofie og Rein skal gifte seg. Han prøver å oppklare misforståelsene, og løse flokene mellom de to, men nå er det ingen vei tilbake for Sofie. Hun blir gift med Rein for familiens skyld, men blir ulykkelig i ekteskapet.
2.3 ANALYSE AV AMTMANNENS DØTRE
Hovedpersonen i Amtmannens døtre er Sofie, den yngste av amtmannens fire døtre. Alle søstrene er oppdratt av en mor som har tatt kvinnens lodd inn over seg og gjort underkastelse til en kvinnelig dyd: ”Å underkaste sig er den eneste redningen for henne. Derfor kan man nok innskjerpe en ung pike å ligge bånd på sine følelser og om mulig utrydde dem i tide” (s. 171). Denne holdningen finner vi igjen i bipersonen Lorenz Brandt: ”Det er kvinnens bestemmelse å opofre sig”, påstår han og krever ekteskap av Sofie (s. 135).
Mora var også hemmet og bundet av sin tid, og det var naturlig for henne å lære døtrene at ”fornektelse er et fruentimmers skjønneste dyd”(s. 171). Det var viktig at døtrene så fort som mulig skjønte at det å være lykkelig ikke betydde å være gift med den en elsker: ”Det er et rent lykketreff at en ung pikes kjærlighet imøtekommes, og med den evige troskap kan det slett ikke nytte, når de ikke vil gå der som gamle jomfruer alle sammen. Det er deres bestemmelse å bli hustruer og mødre, ikke å spille sitt liv med å ruge over tomme svermerier. Jo før de kan blir ferdige med disse, desto bedre for dem! ” (s. 171).
Gjennom oppveksten blir Sofie hånet av moren for eget initiativ og egene ideer og aldri har fått hjelp til å bygge opp et positivt selvbilde. Jentene hadde ikke behov for å tenke selv. Livsoppgaven deres var å bli godt gift og behage mannen. Kvinnene trengte ingen kunnskap. De skulle heller sy, spille piano og andre huslige sysler. Oppdragelsen av jentene brøt ned deres selvrespekt, og de mistet til slutt evnen til egne ideer og egne tanker. Da Sofie en dag ville låne en bok av broren svarte han: ”Du behøver ikke å anstrenge dig med å lære noe slikt, Casper sier at fruentimmer blott er skapt til å styre huset for mennene, og at man burde sette alle damer i dåreskap” (s. 89)
Tendensen i Amtmannens døtre retter seg skarpt mot et slikt syn på kvinnen. Romanen er et opprør mot det Camilla Collett kalte ”kvinnelighetens selvdødelse- og selvplagerlov ” (s. 241).
Budskapet er at ekteskapet og familielivet må bygge på kvinnenes følelser, men dette forutsetter igjen at kvinnen har fått utvikle sitt følelsesliv, sin personlighet. Om en setter det på spissen er kvinnens kjærlighet viktigere enn mannens fordi hun er henvist til familielivet, hun lever sitt liv i forhold til mann og barn og fordi kvinnens kjærlighetsinstinkt stikker dypere enn mannens. Kold presenterer det slik:”…den kvinnelige kjærlighet har et langt sikrere og dypere instinkt for den sjelelige harmoni enn vår. Det fører til lykke, ikke vårt”. (s 170).
Ingen av kvinnene i romanen blir direkte tvunget til ekteskapet. Som Louise sa:” Jeg blev ikke mishandlet, ikke slept til alters…, men du vet ikke, du, hvorledes overtalelsens daglige drypp virker sikkert, om enn umerkelig, så lenge forstanden ennu er så ubefestet og sinnet så bløtt som voks”.(s. 267).Det var blant annet miljøet og samfunnet rundt jentene som tvang dem til å gifte seg. Slekt og familie var en overordnet helhet det enkelte menneske måtte tilpasse seg. Louise husket at moren ”,…alltid fremhevet nett og properhet hos en mann som noe høyst uviktig, ja som noe der ikke sjelden tyder på store indre mangler…” (s. 267)
Ingen av romanens mange kvinner får oppleve den ”ekte” kjærligheten. Kvinnene gifter seg av fornuftsgrunner, fordi de trenger en forsørger, eller fordi de er blendet av ”den uekte, drivhusfølelesen (…) den matte refleks av mannens begjær, der opstår av et sammenspil av smigret forfengelighet, fornuftig beregning og en nedarvet underkastelsesevne ”(s. 101).
Historien om Jomfru Møllerup, som holdt fast på følelsene sin til en ”uverdig” mann, skulle være et eksempel til skrekk og advarsel for de andre døtrene hva som ville skje om de fulgte kjærligheten. Fruen uttalte at:” Enhver overskridelse av grensene for det anstendige straffer sig selv på det hårdeste.” Resultatet uteble ikke, frøken Møllerup ”falt i en langvarig sykdom, og sa hun reiste seg igjen, var hun avsindig (…) Vanviddet gikk vel over; men fjollet var og blev hun”. (s. 168)
I denne romanen kommer kvinnes rolle tydelig frem. Hun skal skyve til side sine egne følelser og behov. Det viktigste er å bli godt gift, fordi hun kunne ikke forsørge seg selv. Kvinnen skulle passe huset og barna, og behage mannen.
3.0 SAMFUNNSFORHOLD FRA 1850-1915
Samfunnet rundt århundre skifte var preget av industrialisering og et politisk systemskifte. Parlamentarismen slo igjennom, og unionen med Sverige ble oppløst.
I 1866 ble ugift kvinner myndig på lik linje med mennene. På slutten av 1800-tallet ble kvinnenes formelle yrkesrettigheter utvidet, og det var middelklassens kvinner som i første omgang benyttet seg av de nye mulighetene, og det var de som dannet kjernen i det organiserte kvinnesaksarbeidet.
Skolereformene på slutten av 1800-tallet sørget for at alle, uavhengig av kjønn, fikk tilbud om den samme opplæringen, og utjevnet forskjellene i samfunnet.
I 1913 fikk alle norske kvinner alminnelig stemmerett. Også etter 1913 drev kvinnesaksforeningen likestillingspolitikk. Det var viktig for kvinnene å oppnå de formelle rettighetene menn hadde hatt monopol på, kunne delta i yrkes- og samfunnsliv på lik linje med dem. Arbeiderkvinnen kjempet delvis på andre områder, som lønnsspørsmål og kortere arbeidstid. Flertallet av de yrkesaktive var unge og ugifte. Målet var fremdeles å bli gift og få barn. Skilsmisse var ikke akseptert, og i hjemmet forandret ikke situasjonen seg så mye, kvinnen hadde fremdeles ansvaret for barna og huset.
3.1 NINI ROLL ANKER
Nini Roll Anker ble født i Molde 1873. Begge foreldrene var av gammel embetstfamilie. Hun giftet seg tidlig med godseier Peter Anker. Både
Hun giftet seg igjen, med radikale Johan Anker, og på denne tida kom gjennombruddet hennes romanen ”Benedikte Stendal” ut (1909). I 1915 ga hun ut hovedverket sitt, Det svake kjønn.
Nini knyttet seg til alt som het radikale bevegelser. Hun var spesielt opptatt av kvinnens forhold og muligheter, ikke bare som isolert ”sak” men i forhold til undertrykkelse og urettferdighet i større målestokk. Hun legger stor vekt på kvinnens følelsesmessige frigjøring, og fører på den måten videre den feministiske linjen fra Camilla Collett. Bøkene hennes forteller om kvinners virkelighet i ulike samfunnslag, og de siste romanene inneholder tanker om veien fremover mot en ny ”kvinnelighet”.
Nini var en kjent kulturperson samtiden. Bøkene hennes fikk god mottakelse, og de vakte alltid debatt. Hun var også aktiv i forfatterforeningen, og ved flere anledninger var hun også norske forfatteres representant i utlandet. På bakgrunn av dette er det merkelig at Nini Roll Anker er et relativt ukjent navn for de fleste av oss. Årsaken ligger nok i at det var svært mange anerkjente forfattere som debuterte på den tiden, som Undset, Sandel og Korgh for å nevne noen.
3.2 RESYME AV DET SVAKE KJØNN
Romanen forteller livshistorien til Veronica Maiman, som vokser opp i beskjedne kår i Kristiania sammen med sin mor. Moren er enke og lever på minnene om en privilegert barndom og et kortvarig, lykkelig ekteskap. Nå omgås hun bare fattige, pietistiske kvinner.
Gjennom skolevenninnen Fanny, som er kvinnesakstilhenger, blir Veronica knyttet til miljøet rundt en gruppe radikale studenter og kunstnere. Veronica både tiltrekkes og frastøtes av deres levemåte og synspunkter. Hun forlover seg med legestudenten Ivar Ringby, men hever forlovelsen igjen. Fanny sliter seg til en utdannelse i trange økonomiske kår, strever for å få seg en jobb, og sliter der også med liten lønn, dårlige boforhold og liten menneskelig kontakt. Til slutt gir hun opp, og lever heller slik moren gjør, som prestefrue på landet.
Moren til Veronica dør, og hun møter den karismatiske og fanatiske presten Augustin Vargen, som er enkemann. Mot han trekkes hun i et overveldende sanselig begjær, og hun reiser med han nordpå. Der går hun med dyp hengivenhet til oppgavene som stemor og prestekone. I kvinnesyslene, som hun ofte utfører sammen med menighetens kvinner, opplever hun seg selv som del av et altomfattende og livgivende kvinnelig kollektiv. Bare en gang setter hun seg åpent opp mot mannen sin, fordi han praktiserer skikken med å rense de ”urene” barselkvinnene. Men hun elsker han, og hans intense begjær overbeviser henne om at hun også er elsket.
Til slutt må hun innse det hun hele tiden har ant, at ekteskapet hennes bygger på en løgn. Hun har aldri vært elsket, bare begjært av ektemannen. Dermed dør hun, sammen med sitt tredje, dødfødte barn.
3.3 ANALYSE AV DET SVAKE KJØNN
Denne boka tar hovedsakelig for seg to hovedemner, kritikk av kirken, og kvinnes stilling i samfunnet.
Veronica er hovedpersonen i boka. Hun blir oppdratt av en svakelig og dominerende mor som i tillegg er sterkt religiøs. Moren mener at kvinnens naturlig oppgave er å leve for andre og slette seg selv ut. Moren største ønske er at Veronica skal vie sitt liv til det pietistiske samfunnet, og mens Veronica fremdeles er et barn er ikke det et problem. ”Når damene,…spurte fru Maimans lille vakre pike hva hun skulle bli, hadde moren hennes lært henne å svare: Noe til Guds ære.”(s. 18) Moren realiserer seg selv gjennom barnet sitt. Hun prøver helt fra Veronica var bare barnet å styre livet hennes: ”Det er ikke noe jeg ”føler”. Det har vært bestemt bestandig - hva jeg skal bli…Jeg skal bli ”tjenerinne”, Fanny. Diakonisse tenker jeg…- det har vært bestemt fra jeg var liten.” (s. 35)
Typisk for Ankers romener får ikke hovedpersonen all sympati eller er alene forfatterens talerør. Fanny og Veronica står som kontraster mot hverandre, og Ivar har tanker om frigjøring og likestilling mellom kjønnene på det seksuelle området.
Veronica har drømmen om kjærlighet og total underkastelse, hengivelse til den ene. Hun har bare et krav til mannen: at han må elske henne igjen. Vargen bryr seg ikke om kjærlighet, han har følelser for henne bare isolert i seksuell sammenheng. Like før de giftet kom dette gapet mellom disse to frem. Veronica sa: ””Du, jeg må si deg noe, det er noe vi nå snake sammen om – om meg; vi har nesten ikke snakket sammen” (…) ”Er det nødvendig?” spurte han. ”Du vet ingenting om meg.” ”Er det nødvendig?” tok han opp og så lenge på henne.” (s. 151)
Fanny setter tanken på mann og barn i siste rekke, og ønsker å prestere noe selv. Bevisst eller ubevisst har Anker latt samfunnsforholdene være hindringen som stoppet Fanny i karrieren. Selv om kvinnene nå hadde muligheten til å forsørge seg selv, gjorde samfunnsforholdene som arbeiderkvinne det svært vanskelig.
Ingen av personene fører ideene sine frem til noen seier gjennom sitt eget liv. For Veronica ender det med undergang, hun dør. Fanny må gi opp sin planlagte karriere, og Ivar får vanskeligheter i sett ekteskap selv om han er gift med den som passer inn i hans bilde. Det finnes ikke noe ”seirende prinsipp” i boka, og nettopp derfor er det vanskelig å trekke ut en tendens og et budskap, romanen er for tvetydig.
Det stilles spørsmålstegn ved dobbeltmoralen til Vargen. Han er moralens vokter om dagen, mens den syndige seksualiteten er forvist natten og mørket. Nettopp dette fører til et galt kvinne bilde. I en diskusjon sier Vargen: ”Kvinnen – gjennomsnittskvinnen som Maria, ribbennaturen – har selv i den jordiske slekts forplantning aldri hatt betydning uten som middel.(…)”(s. 163).
Vargen forakter både seg selv og Veronica. Den fysiske kjærligheten blir for han en synd. Dette er følger av det gjeldene kvinnesyn og kirkens ideologi. Fanny sier: ”Eva er den største skjendighet som noen gang er gjort mot oss – tenk i tusen skoler sitter tusen kvinner og lærer guttungene at alt det stygge i verden er kommet ved en kvinne.” (s. 45).
Veronica gjør opprør mot mannen og kirken på et punkt; den fysiske kjærligheten er ikke syndig. Etter å ha nektet å rense seg etter en barnefødsel for så å kunne delta i gudstjeneste igjen, slik skikken var, forklarte Veronica seg for Vargen: ” Jeg har ikke syndet, - jeg har ikke noe å be forlatelse for – der kommer jo ikke dem ved, alle de som sitter i kirken, at jeg har hatt det så vondt – og så deilig,” (s. 203)
Kvinnene kunne gjerne studere eller jobbe, men når de giftet seg skulle de passe hjemme og barna. Hun skulle sørge for at mannens behov er tilfredsstilt. Det pietistiske kvinnesynet kommer klart frem boka. Kvinnen er den syndige, og er kun brukende til å føre slekten videre. Anker retter sterk kritikk mot kirken som svekker kvinnens stilling i samfunnet. I det pietistiske miljøet skulle kvinnen skulle leve for andre og slette seg selv ut.
4.0 SAMFUNNSFORHOLD FRA 1915-1980
Norge opplevde en opptur i økonomien under 1.verdenskrig. 1920- og 1930-årene var preget av dårlig økonomi og stor arbeidsledighet.
I 1927 ble ektefellene likestilt i økonomiske saker og vielsesritualet ble endret for å stille kjønnene likt. Norge var i krig under 2.verdenskrig, og samfunnet bar preg av det. Kvinnene har flere ganger fått erfare at arbeidskraften deres blir regnet som en reserveressurs. Under både 1.og 2.verdenskrig søkte kvinner ut i arbeidslivet, fordi mangelen på arbeidsfolk var stor. Når soldatene kom hjem, erstattet de den kvinnelige arbeidskraften.
De ff ørste tiårene etter andre verdenskrig var en sammenhengende oppgangstid. I 1960- årene tok stadig flere kvinner høyere utdanning. I 70-årene var det
nedgangstider, og det skapte problemer for norsk industri. Samtidig vokste det frem en ny kvinnebevegelse som satte fart i likestillingsarbeidet. Det var færre som giftet seg og stadig flere som levde i samboerforhold og
dermed flere barn ble født utenfor ekteskapet. Skilsmissetallene føk i været, og det var ofte kvinner som tok initiativet til bruddet. Alenemødre hadde rett til støtte fra folketrygden, og de stilte først i køen om de trengte barnehageplass. Det ble også lettere å bli skilt fordi kirkens moralsyn fikk mindre å si.
I 1974 kom den nye odelsloven som ga jenter og gutter lik rett til å overta gårdsbruket. I 1978 vedtok Stortinget lov om selvbestemt abort. Samme år kom likestillingsloven, som forbød forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Likevel var det fremdeles kvinnene, selv om de var yrkesaktive som hadde hovedansvaret for hjem og barn.
4.1 ANNE KARIN ELSTAD
Anne Karin Elstad ble født 19 november 1938 på Nordmøre, hvor hun også vokste opp. Hun hadde skuespiller ambisjoner, men det ble ikke noe scenekarriere.
Etter endt adjunktutdannelse og tre barnefødsler begynte derimot skrivetrangen å melde seg. Hun debuterte med Folket på Innhaug, som er første bind av fire i et slekts- og kulturhistorisk romanverk i 1976. Elstad har arbeidet mye med norsk historie. Bøkene hennes gir et godt innblikk i gamle kultur og livsmønster.
Elstad har kvinnelige hovedpersoner i alle sine romaner, men liker ikke betegnelsen ”kvinnelitteratur”. Likevel mener hun at kvinnebevegelsen er en viktig faktor i litteraturens utvikling fordi den gjorde det mulig å skrive om kvinners hverdag på en ny måte. Senere, Lena og Sitt eget liv ble utgitt i 1982-83. Lena- bøkene kan karakteriseres som moderene ”kvinne-frigjøringsromaner”.
Elstad har to skilsmisser og to hjerneslag å se tilbake på, og dette har preget hennes forfatterskap. I 1988 satte Maria, Maria…norsk opplagsrekord for en bok i utgivelsesåret. Boka kan nesten regnes som en selvbiografi, og handler om hjerneslag.
Elstad er en av Norges mest leste forfattere. Bøkene hennes har vært publikumssuksesser og har solgt svært bra. I 1982 mottok hun Bokhandlerprisen for romanen Senere, Lena. Hun har vært styremedlem i Den Norske Forfatterforeningen 1983-87.
4.2 RESYME AV SENERE, LENA OG SITT EGET LIV
Handlingen i de to bøkene strekker seg fra 50- tallet til begynnelsen av 80- årene. Vi følger Lena fra barndommen til fraskilt kvinne. Hun vokser opp i en fjordbygd i Nord- Trøndelag. Hun er den eneste jenta av sitt årskull som får studere videre, først på landsgymnaset og deretter på lærerskolen i Oslo. Hun gifter seg med barndomskjæresten Kjell. Han blir etterhvert lege, og gir Lena status som legefrue. De slår seg ned i et snobbestrøk, Høgda.
Lena får rollen som hjemmeværende husmor og 3- barnsmor med god økonomi og høy sosial status. Kjell sikrer hennes sosiale status, mot at hun tilfredsstiller hans behov for seksualitet og omsorg. Et slikt ekteskap opplever Lena uverdig, og hun bryter ut av det. Tiden etterpå er vond. Lena møter mye motstand fordi hun ”uten grunn” forlot sin vellykkede mann. I tillegg blir hun oppfattet som lovlig vilt av menn fra den gamle omgangskretsen fra Høgda. Lena søker et nytt og fritt miljø, men merker at hun ikke er aksepert der heller. Også her blir hun oppfattet som et slags lovlig vilt. Hun får til fulle oppleve at livet som fraskilt kvinne er både ensomt og vanskelig.
Kjell inngår ganske raskt et nytt ekteskap, og Lena slipper den dårlige samvittigheten. Til slutt får også Lena et nytt forhold til en mann, Jørgen, et jevnbyrdig forhold som kunne synes å ha alle muligheter for å lykkes. Likevel gå forholdet i stykker.
<bilde> |
4.3 ANALYSE AV SENERE, LENA OG SITT EGET LIV
I disse bøkene er blir kvinnerollen fra 50- 80-tallet beskrevet. Kvinnerollen under denne tidsepoken under stadig forandring.
Lena er hovedpersonen i boka .Hun vokser opp i et trangt bygdemiljø i 50-årene. Her var det ikke vanlig at jentene studerte videre: ”Mora ville at Lena skulle ta artium. Faren var uvillig til det, guttene ja, men Lena som var jente…Men der var mora ubøyelig, (…) Lena var den eneste jenta fra sitt årskull som fikk komme på landsgymnaset”.(s. 9-10)
Jentene vokste opp med et voldsomt press på seg: ”På dansegulvet ble jenta slengt rundt i swingskjørt som viste trusa helt opp til midjen, nervøst opp tatt av seg selv, av bein, lår, rumpe, om det holdt skikkelig mål. Samtidig krevdes det at hun skulle være ”skikkelig”. For å få fast følge med en bra kar, skulle hun helst ha et rykte uten frynser.”(s. 15)
Ofte hadde jentene, akkurat som Lena, ingen utbytte av seksuallivet:” (…), alene under dyna, ensom, slipper hun det fram, skuffelsen, angsten, for det var ikke annerledes og det må det hun ikke tenke.(…)” (s. 26) Guttene skulle føle seg litt barbariske og jentene skulle helst gråte en skvett etter seksuell omgang. Jentene skulle ikke like sex. Seksuallivet var et tabubelagt område, en kunne ikke snakke med noen om det. ”Hun kjenner seg tom etterpå. Motløs, fordi hun aldri kan fortelle mora, ikke til noen hvordan det har vært. De nedverdigende stundene, misbruken av kroppen hennes. Selvrespekten hennes som han brøt ned.(…)” (s. 272)
Lena blir formet i Kjells bilde. Det er han som styrer livet hennes. ” – Min Lena, - min Lena, hun er varm, myk, litt sky, litt rar, det er min Lena. – Er der slik du vil jeg skal være? – Det er slik du er. Det er slik du alltid har vært.” Gjennom hele ekteskapet er hun en nikkedukke som gjør alt Kjell befaler. Helt til hun krever å gå ut i jobb. Kjell er imot det, og viser hva jobben hennes er: ”(…) Tror du virkelig at livet som dobbeltarbeidende yrkeskvinne er noe å trakte etter? For det blir dobbeltarbeid vet du. Mitt yrke krever all min energi, det vet du også. Jeg vil aldri ha hverken lyst eller overskudd til å svinge skurekluten.” ( s. 155)
Da Lena krever skilsmisse, er det få som støtter henne. Ikke engang moren: ”(…) Han Kjell e bra, si du. Og lell så går du, går fra alt dokk har bygd opp, riv heimen for ungan. For ingen ting? Og da e det æ må spør dæ, har du funne en ann`en?” (s. 301) Ingen kan skjønne hvordan hun kunne forlate den kjekke mannen sin. Løsrivings- og omstillingsprosessen tar ulik form for Kjell og Lena. Han møter sympati, mens hun blir bebreidet for å ofre ekteskapet og barn til fordel for egoistiske interesser. Kjell inngår ganske raskt et nytt ekteskap, mens Lena må kjempe for å bli aksepert i samfunnet, og blant menn som anser henne som et mulig kjønnsobjekt.
Lena vet inderlig godt at hun ikke kunne fortsette det overfladiske livet hun hittil har levd. Likevel sliter hun med skyldfølelse, og føler hun er den som har ødelagt alt, for barna og familien: ”(…) For jeg kan aldri gi dem tilbake det hjemmet jeg tok dem bort fra. Og det var jeg som tok dem ut av det. Forstår du det? Det er jeg som er den skyldige. Hva hjelper det at jeg vet at de og jeg har det bedre nå enn noen gang? Hva hjelper det, når andre står i kø for å fortelle dem noe annet? Jeg har gjort dem til ”stakkars skilsmissebarn”, forstår du det?(…) Hadde de en far som slo? Nei! En far som sto i med andre, som forsømte sine plikter? Nei, nei ,nei! (…)” (s.456-457)
Budskapet i boka er at kvinner må følge tørre å følge viljen sin, kanskje trosse familie og venner, men at de må også innse hva det koster: ”Hun vet hva det har kostet. Hun vet hva det koster, hver enste dag. Kjenner det i det tunge suget av trøtthet. Ser det når hun møter sitt eget ansikt i speilet.” (s. 460)
Den kvinnerollen som kommer til uttrykk gjennom disse romanene endrer seg. Først er det fremdeles viktig å bli godt gift, og i høystatusmiljøet er jobben til kvinnen å stelle for mann og barn. Deretter blir det viktigst å følge egne følelser og behov. Kvinnen gjør hva som er best for seg selv om barna, uavhengig av samfunnet rundt.
5.0 KONKLUSJON
En kan tydelig se sammenhengen og utviklingen mellom samfunnsforholdene og litteraturen som ble skrevet.
Oppdragelsen har forandret seg mye over de siste århundrene. Sofie ble oppdratt til å underkaste seg, og legge bånd på sine følelser. Moren lærte henne at livet dreide seg om å bli godt gift. Kvinnene ble oppdratt til å tro at de slett ikke trengte noe kunnskap, de skulle jo bli husmødre allikevel. Veronica er oppdratt til å slette ut seg selv og leve for andre. Det viktigste er det pietistiske samfunnet, og moren oppdrar Veronica til å se sin fremtid der. Skolereformene som kom på slutten av 1800-tallet gjør Veronica er friere enn Sofie på den måten skaffer seg utdanning. Det er moren til Lena som sørger for at hun får artium. Hun var opptatt av Lena ikke skulle stå på bar bakke dersom hun ikke ble gift. I tråd med tiden hun lever i, utdanner hun seg videre.
Det skjer radikale forandringer på arbeidsfronten. På Sofies tid var det uhørt at en kvinne arbeider. Kvinners yrkesrettigheter som ble utvidet på slutten av 1800-tallet, gjør at Fanny kan prøve seg som yrkesaktiv. Men samfunnsforholdene er enda ikke tilrettelagt arbeidene kvinner. Det var de da Lena ville ut i arbeidslivet. Problemet da var at hun ble dobbeltarbeidende, for mennene hjalp ikke mye til med barn og hjem. Litt bedre ble det kanskje da hun flyttet. Alenemødre hadde rett til støtte fra folketrygden, og de stilte først i køen om de trengte barnehageplass.
Ekteskapet var det kvinnene levde for på Sofies tid. Det viktigste var å bli godt gift, så ble en lykkelig. Det var bare i romaner det var kjærlighet med i bilde. Kvinnene ble ofte ”tvunget” av miljøet rundt seg til å gifte seg. Veronica var opptatt av at mannen hun giftet seg med elsket henne tilbake. Vargen klarte ikke det fordi han mener at den fysiske kjærligheten er syndig, og han forakter henne. Lena gifter seg av kjærlighet, men ekteskapet blir et spill. På av grunn av at det ble vanlig med skilsmisse i 70-årene, gjorde dette det lettere for Lena å bryte ut. Skilsmisse var uhørt både for Sofie og Veronica. Selv om samfunnsforholdene gjør det mulig for Lena å bryte ut, er det på ingen måte lett. Det var fremdeles ikke godtatt at en kvinne forlater mannen sin tilsynelatende uten grunn, og hun blir ”straffet” av samfunnet. Nå har kvinnene mulighet til å gjøre det de mener vil være til det beste for seg selv og barna.
7.0 KILDER
Bøker:
Forfatterhefte om Anne Karin Elstad. Biblioteksentralen, Bibliografisk avdeling, 1998
Internettaddresser:
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekstRegler / Personvern | Kontakt oss
© 2004-2024 Daria.no - Mathisen IT Consult AS