Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Lena

Lena

Dette er en stil jeg har skrevet over lang tid. Den handler om Lena, som blir mobbet. Les selv og få et innblikk i livet hennes.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
25.01.2007
Tema
Mobbing


Det var første skoledag og jeg skulle begynne i 9. klasse. Jeg sto opp og gikk for å se meg i speilet. Jeg hadde fremdeles tynt krøllete hår, og når jeg sier krøllete mener jeg virkelig krøllete. Røde korkekrøller som hang fra hodebunnen og ned til skuldrene. Det er ikke rart folk kalte meg for ”sauen”, jeg er skolens mobbeoffer, og det hadde jeg alltid vært og kommer nok alltid til å være det. Jeg så på den lille lubbene ”sauen” i speilet. Etter at sminka var kommet på, kikket jeg gjennom klesskapet mitt. Jeg prøvde en jeans som jeg ikke har brukt på en stund. Og jeg har tydeligvis blitt enda mer lubben etter sist jeg brukte den, for det var så vidt jeg fikk kneppet den igjen. Jeg fant en limegrønn t-skjorte og gikk bort til speilet for å se hvordan jeg så ut i det antrekket. Jeg fant ut at t-skjorten var helt grei, men jeansen måtte av. Det var grusomt å se meg i den, alt fettet som ikke fikk plass i buksa hang utenfor. Jeg tok frem treningsbuksa mi i stedet og gikk bort til speilet igjen. For meg så dette helt greit ut, men plutselig sto Mia i døra. Mia er stemoren min, hun og pappa hadde vært sammen i 3 år nå. Først virket hun kjempe grei og hyggelig og jeg likte henne. Men de siste årene hadde hun blitt skikkelig ekkel mot meg.


”Du kan da virkelig ikke gå med det der. Det er første skole dag, da er det ikke meningen å se ut som en jævla slappfisk. Du har vel tenkt å skifte vel?” spurte hun.

”Jeg hadde faktisk ikke tenkt å skifte,” svarte jeg kjapt.

 

Mia gikk ned, men jeg ble igjen og fortsatte å studere meg selv. Jeg tok hårbørsten og prøvde å få ut flokene, men uten hell. Det verste med å ha krøller er at det alltid er flokete, uansett hvor mye balsam jeg bruker. Når jeg endelig ble ferdig gikk jeg ned for å spise frokost. ”Hvor er pappa og Mia?” sa jeg lavt for meg selv. Jeg så opp på klokka som hang på veggen, den var kvart over åtte, og skolen begynte halv ni. Jeg fikk opp farta, la fra meg skiva, hev på meg skolesekken og fikk på meg skoene og satte av gårde. Jeg hadde bare femten minutter på meg. Litt lengre borti veien møtte jeg bestevenninna mi som jeg egentlig ikke har sett i hele sommer. ”Hei Malene!” ropte jeg til henne. ”Hallo, Hallo ”sauen”.” Hun lo. ”Jeg bare tuller med deg Lena!” ropte hun tilbake. Jeg så skuffet på henne. ”Du vet jeg hater å bli kalt det.”

 

Vi gikk og pratet om alt som hadde skjedd den sommeren. ”Jeg har møtt en gutt,” sa Malene plutselig, selv om vi ikke pratet om noe sånn i det hele tatt. Jeg så på henne og skal akkurat til å si noe, men hun fortsatte å prate. ”Han var så utrolig kjekk. Og du skulle sett de musklene, og så var at kjempe snill mot meg. Jeg tror han likte meg. Du skulle møtt han Lena…” Grunnen til at alle guttene likte Malene er at hun er høy og slank. Hun hadde klare blå øyne og blond langt slett hår. Mens jeg gikk der og tenkte hørte jeg plutselig noen rope: ”Næmmen! Der kommer jo den lille feite ”sauen” vår. I år skal du få gjennomgå ass!” Det var den ”kule” gjengen som ropte og lo. Jeg så meg rundt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne Malene, men hun var ikke til å se noe sted. Hun hadde rett og slett stukket av uten å si noen ting. Det ringte inn, og jeg kom alene inn i klasserommet. Der satt Malene og pratet med ei jente som jeg aldri hadde sett før. I timen satt jeg i egne tanker og tenkte på Malene med den kjekke gutten med musklene. Uten å tenke over det byttet jeg ut pene Malene med lubbene meg.

 

”Det har kommet en ny jente i klassen,” sa læreren, ”dette er Anna,” hun pekte på henne som Malene hadde snakket med. Jeg så fort bort på henne. Når det endelig ringte ut etter den kjedelige timen møtte jeg Malene og Anna utenfor. ”Lena, dette er Anna,” sa Malene. Først da la jeg merke til det flotte utseende til Anna. Hun var høy, ikke fult så høy som Malene, men det var ikke langt unna. Hun hadde svart bølgete hår til midt på ryggen, øynene var brune. Hun hadde rammet inn øynene i svart og brun sminke, hun var virkelig pen. Alle rundt meg var pene, men ikke jeg. Vi gikk og pratet hele dagen. Jeg likte Anna ganske godt allerede. Rett før det ringte ut etter siste time sa læreren vår at det skulle begynne en ny gutt i klassen. Han het Simon og skulle begynne om 2-3 uker. Gjett om Malene og jeg hadde mye å snakke om på vei hjem. ”Lurer på hvordan han ser ut?” sa Malene. ”Jeg også, håper han er kjekk,” fortsatte jeg. Tiden gikk så fort at før vi visste ordet av det var vi utenfor huset til Malene, og hun gikk inn.

 

”Hey! ”sauen” skal du ikke klippe ulla di snart a’? Det må da være jævlig varmt.” Det kom bakfra. Jeg snudde meg brått og stod ansikt til ansikt med den ”kule” gjengen. De var bare fire stk. i dag. Til vanelig var de rundt ti. De stod der rett foran meg med en røyk hver. ”Skulle ikke du bli med oss da?” sa ”sjefen” spydig. ”Vi skal klippe av deg all ulla,” sa en av de andre. Jeg fikk panikk og begynte å løpe, men de kom etter. Etter hvert stoppet de, heldigvis for meg. ”Bare løp du, trening har du godt av så feit som du er!” ropte de etter meg. Jeg kjente tårene presse i øynene da jeg hørte ordet feit. Jeg fortsatte å løpe helt til jeg var i gangen hjemme. Jeg satte meg ned på gulvet for å få igjen pusten, tårene trillet og jeg følte meg mislykket. Mia kom ut i gangen da hun hadde hørt at jeg kom. ”Hva er i veien lille venn?” spurte hun. Hun var ikke spydig i det hele tatt. Det måtte bety at pappa var hjemme. Og nå stod han også i gangen. ”Ingenting! Det er ingenting! Jeg går og gjør lekser,” jeg løp opp trappa.

 

Jeg kunne ikke fortelle dem om mobbingen. Ingen vet hva den gjengen kan finne på hvis de får vite at jeg har sladret, jeg er rett og slett for pinglete. Jeg gadd ikke å gjøre lekser som jeg egentlig hadde sagt jeg skulle. Jeg satt heller på dataen og stereo anlegget på full guffe. Mobilen lå rett ved siden av meg, jeg hadde fått 5 meldinger og 3 ubesvarte anrop. Jeg så først på anropene. Skjult nummer alle sammen, jeg gadd ikke å bry meg. Meldingene var fra Malene og noen andre jeg ikke visste hvem var. Jeg leste meldingene fra Malene, hun skrev ikke noe mer interessant enn at hun har besøk av Anna og lurer på om de kunne komme bort. Jeg gadd ikke å svare noe mer komplisert en ”OK”.

 

10 minutter senere ringte det på døra. Jeg hørte pappa åpne og like etter stod de to jentene på rommet mitt. Jeg slo selvfølgelig av musikken så vi kunne snakke sammen. ”Hei!” sa de i kor og begynte å le, det var tydeligvis planlagt. Jeg følte meg med en gang litt utenfor, selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Det pleide alltid å være jeg å Malene som pleide å finne på sånn. Jeg kjente jeg ble irritert, men klarte å kontrollere det. Vi begynte å snakke om han gutten, var det Simon han het? Jo, selvfølgelig. ”Han gutten jeg møtte hette også Simon,” sa Malene. ”Kanskje det er samme personen,” sa jeg litt ertene.

 

Bikket Malene sendte meg sa meg at det ikke var noe morsomt. Anna skiftet samtale emne og begynte å snakke om den ”kule” gjengen på skolen. ”Å, det hadde vært kult å være med i den gjengen,” sa hun drømmende. ”Den ”kule” gjengen mobber meg.” Sa jeg uten å tenke meg om. Akkurat i det jeg hadde sagt det angret jeg. ”Unnskyld, Lena! Uff det visste jeg ikke,” sa hun, men jeg kunne fremdeles se det drømmende utrykket i ansiktet hennes og det virket ikke som om hun virkelig brydde seg.

 

Neste morgen våknet jeg av at telefonen ringte. Jeg så på klokka den var ikke mer enn 06.00. Jeg fikk satt bena på gulvet og reiste meg opp. Jeg snubbet ned trappa og tok telefonen. Det var Anna. ”Jeg kommer ikke så skolen i dag, jeg er syk.”

”Jaha, skal jeg si i fra til Malene?”

”Neida, det har jeg allerede gjort.”

 

Vi sa ha det og la på. Mens jeg subbet tilbake til rommet mitt og den deilige senga mi tenkte jeg på hvorfor Anna hadde ringt meg og sagt det? Vi hadde bare kjent hverandre i to dager. Og hvorfor gidde å stå opp så tidlig bare for å si at hun ikke kom på skolen? Hvorfor gadd jeg i det hele tatt å stå opp og ta telefonen? Mens jeg lå der og tenkte, sovnet jeg. Jeg fikk ikke akkurat sove så lenge før Mia kom og vekket meg. Det var ikke akkurat noen hyggelig opplevelse.

 

Jeg sto opp til slutt, men bare for å bli kvitt henne. Jeg så meg i speilet akkurat som jeg gjorde hver morgen. Det var fint vær ute så jeg tok på meg et rødt skjørt og en hvit T-skjorte, med en svart blomst på. Merkelig nok trengte jeg ikke å lete gjennom klesskapet flere ganger i dag. Jeg følte jeg hadde god tid, så jeg tok slettetanga og gjorde et forsøk på å få vekk litt av krøllene. Jeg tok på meg litt ekstra sminke og var faktisk fornøyd med utseende mitt denne dagen. Jeg kom ned trappa og smilte fra øre til øre. ”God morgen Mia, God morgen Pappa!” sa jeg. ”God morgen,” sa de nesten i kor. ”Jeg dropper frokosten i dag, jeg må forte meg til skolen,” ropte jeg i det jeg gikk ut døra.


 

Denne dagen møtte jeg ikke Malene, så jeg gikk alene til skolen. Plutselig ble jeg nesten nervøs. Tenk om jeg møtte på den ”kule” gjengen. Like etter jeg hadde tenkt tanken, sto de foran meg. Jeg hadde ingen anelse om hvor de kom fra. ”Hva er det du har gjort med håret ditt,” sa den ene, ”det ser helt jævlig ut” Jeg ble sur og dyttet hun som hadde sagt det, så hun havnet på baken med en dunk. Det skulle jeg nok aldri gjort. Hun kom seg på bena i en fart, tok tak i håret mitt og dro til alt hun kunne. Jeg begynte å skrike og ropte at hun skulle slutte. ”Sjefen” i gjengen ba meg holde kjeft og spente meg ben på meg så jeg datt i bakken. Jeg fikk et spark i siden og de forvant. ”Hei! Går det bra med deg?” Det var stemmen til Malene. ”Ehh… Jo da, det går bra. Jeg er bare litt forvirret.” Svarte jeg og reiste meg havveis opp da jeg kjente det begynte å dunke i hode. Malene satt seg på kne ved siden av meg. ”Jeg så alt sammen, du burde gå til helsesøster og fortelle det.” ”Nei, jeg kan ikke, hvem vet hva de gjør hvis de finner ut at jeg har sladret”

”Du burde i alle fall gå til helsesøster for du ser ikke helt bra ut.”

 

Malene hjalp meg opp. Vi tok følge resten av veien til skolen. Da vi kom hadde det allerede ringt inn, Malene og jeg gikk rett til helsesøster. ”Du har nok fått litt av et sjokk. Og det sparket du har fått i siden ser ikke bra ut. Hvordan klarte du det?” spurte hun. ”Jeg falt ned trappa,” svarte jeg så kjapt at jeg var redd hun skulle skjønne at jeg skjulte noe. ”Det har du IKKE,” sa Malene høyt, ”jeg så alt sammen, og det vet du. Du vet like godt som med at det var den ”kule” gjengen som overfalt den på vei til skolen og slang stygge kommentarer etter deg.” Jeg så ned. ”Du lovet å ikke si noe,” mumlet jeg.

”Det gjorde jeg ikke. Du sa at du ikke ville si noe, derfor gjorde jeg det,” sa Malene bestemt.

 

Jeg så på helsesøster, men hun sa ingenting. ”Ikke si noe til noen,” sa jeg stille.

”Jeg skal ikke si noe. Men du må svare på de spørsmålene jeg har.”

 

Hun spurte om alt. Første spørsmålet var hvor lenge dette hadde holdt på. Og så var det hvem som var med på det. Da hun var ferdig ble det pinlig stille. ”Jeg skal følge litt med på deg,” sa helsesøster og så på meg. Jeg nikket og skulle til å gå. ”Hvem sa at du kunne gå? Du må nok bli litt lengre. Jeg er ikke ferdig med å se på skadene du har fått,” sa helsesøster, og jeg gikk og satte meg igjen. ”Malene, du kan gå. Vis denne lappen til læreren din, sånn at han skjønner hvor du har vært.” Hun ga en gul lapp til Malene og hun forsvant ut. Helsesøster begynte å se på den vonde siden min. Det var veldig vondt og stedet var blitt gul-grønt. ”Ikke bra,” sa hun.

 

Hun hentet en ispose som jeg skulle ha på. Jeg fikk gå tidlig hjem, men helsesøster tok ingen sjanser, så hun kjørte meg. Hun satt meg av nesten helt ved døra. Jeg så meg i speilet i gangen. Jeg hadde sminke til mitt på kinna. Det var tydelig at jeg hadde grått. Venstre side så ikke ut. Jeg gikk inn i stua og slo på tv og satte meg godt til rette i sofaen.

 

”Hallo! Er det noen hjemme?” Det var pappa. Jeg våknet. Jeg hadde tydeligvis sovnet. Pappa kom inn i stua. ”Jøss! Hva har skjedd med deg?” Han stirret på den blå venstre siden. ”Ikke noe egentlig, jeg hadde bare et lite uhell.” Det så ikke ut som han trodde meg, men han sa ikke noe mer. Da kvelden kom og Mia også var kommet hjem satt jeg meg på kjøkkenet og gjorde lekser. Jeg hadde norsk lekser. Vi pleide å få sånne kjedelige oppgaver, og denne gangen var det en novelle som skulle skrives. Jeg fikk en ide med en gang. Jeg begynte å skrive om to jenter som hadde vært bestevenner hele livet, men en dag kom det en ny jente på skolen som ødela vennskapet mellom de to jentene. Hun nye og den ene av de to bestevenninnene hang mer og mer sammen og til slutt var den andre jenta glemt. De to venninnene ble sjefer i en kul gjeng og skikkelig høye på pæra. De ble populære bland gutta og den glemte jenta ble skolens mobbeoffer. Det hele endte veldig tragisk. Jenta tok sitt eget liv, og det var først da mobberne skjønte hva de hadde gjort. Da Lena var ferdig med å skrive var det ganske så sent. Hun så på klokken. Den var 11. Det var nok på tide å legge seg. Dagene gikk. Og dagen da den nye gutten, Simon, skulle begynne nærmet seg.

”Tenk, bare tre dager til Simon begynner,” sa Anna spent da vi var på vei til kjøpesenteret en lørdag formiddag.

 

”Jeg gleder meg kjempe mye, det er alltid moro med nye fjes på skolen,” sa jeg og hoppet lykkelig bortover og begynte å synge. Jeg glemte at jeg ikke akkurat hadde den verdens fineste sang stemne. Vi gikk på kjøpesenteret helt til det stengte tre timer senere. Da var vi helt utslitt etter all shoppinga at jeg foreslo at vi skulle sette oss å spise litt på ett eller annet sted. Vi fant et gatekjøkken og kjøpte oss hver vår is. Vi satte oss borte ved vinduet så vi kunne se på alle folkene som kom forbi. ”Anna! Lena! Se! Det er Simon!” sa Malene litt for høyt så vi nesten var redd han hørte oss. To jenter som var noen år eldre enn oss, så først bort på Simon og så på oss. ”Simon, hvem?” spurte Anna, hun så på Malene. ”Åja, det stemmer. Du har ikke hørt om han jeg møtte i ferien du.” Malene begynte å fortelle hele historien som jeg hadde hørt minsk hundre ganger før. ”Hva gjør han her i byen da?” klarte Anna og si i det Malene tok en liten pause. ”Leter etter deg kanskje!” sa jeg ertende til Malene.

 

Malene ble helt rød i ansiktet, men hun satt å så drømmende på Simon lenge. Plutselig ser han bort på oss og Malene blir rød i ansiktet igjen, og ser ned. Samme kveld skulle vi tre jentene, altså jeg, Malene og Anna, ha jente kveld. Den fant sted hjemme hos Malene, foreldrene hennes skulle ut å spise og lillesøsteren skulle være hos besteforeldrene. Vi hadde hele huset helt for oss selv. Det var kjempe varmt så vi tok buss hjem til Malene selv om det ikke var langt og gå. Vi satt oss i baksetene, vi følte oss liksom litt eldre når vi satt der. Plutselig ble Malene helt rød.

”Hva er det Malene?” spurte jeg. ”Du er jo rød i ansiktet… igjen.” Anna fniste litt. Malene pekte fremover i bussen, der satt Simon. Den samme Simon vi hadde sett utenfor gatekjøkkenet for bare en liten stund siden. Da vi skulle av bussen kunne ikke Malene komme seg raskt nok ut. ”Jeg har ikke vært så flau på lenge!” ropte Malene. Anna fniste igjen. Vi gikk inn til Malene og lagg en pizza inn i ovnen. Anna tok seg til rette og følte seg som hjemme. Hun slengte seg på sofaen og slo på TV-en. Jeg fant frem glass og brus. Vi satte oss i sofaen alle sammen. ”Vi kan ikke leie film i dag for kiosken er ikke åpen,” sa Malene litt surt.

 

Plutselig kom hun på noe. ”Hvordan går det egentlig med deg Lena.”

”Joda, det går bra.”

”Hva sa faren din og Mia?”

”Ikke noe. Mia vet det ikke og pappa tror bare det er et uhell.”

”Er det kanskje noen her som vil fortelle meg hva som har skjedd?” spurte Anna nysgjerrig.

”Jeg var på vei til skolen…” begynte jeg.

”Hun ble overfalt av den ’kule’ gjengen.,” fortsatte Malene ivrig. Jeg så overgitt på henne.

”Det hadde jeg faktisk klart å fortelle selv.” Anna ble litt rar når jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det var akkurat som om hun angret på noe. ”Er det noe galt?” spurte Malene. ”Neida, jeg kom bare plutselig på at jeg må hjem. Jeg har noe jeg må ordne.” Anna fortet seg ut døra, og sa ikke engang hadet bra. ”Hva skjedde nå?” Malene så ut som et levende spørsmålstegn der hun satt ved siden av meg. Tenk om hun hadde noe med den gjengen å gjøre? Tenk om det var hennes ide at du skulle ta meg den dagen? Nei, det kunne det ikke være, vi var venner.


”Hele kvelden er ødelagt.” sa Malene skuffet. ”Skal vi ta denne jente kvelden en annen gang?”

”Jeg tror kanskje at det er en god ide.”

 

Vi sa hadet bra og god natt før jeg begynte å gå hjem. Når jeg var vell hjemme var ikke klokken mer en syv. Jeg hadde sagt til pappa at jeg skulle være hos Malene hele kvelden, så de to turtelduene hadde tatt seg en kveld på byen. Jeg hadde derfor hele huset for meg selv. Jeg satte meg foran dataen og begynte å chatte. Jeg løy om alderen, bosted, navn og selvfølgelig om utseende mitt. Det var ikke akkurat mye å skryte av. Han jeg pratet med virket ikke som han brydde seg med å lyve om alt mulig. Han het Simon og bodde her i byen. Jeg begynte å lure på om det var han vi hadde sett i byen og på bussen. Han var like gammel som meg. Skulle han kanskje begynne i klassen vår?

 

På skolen neste dag fikk vi bytte plasser. Jeg, Anna og Malene var ikke i tvil om hvem vi skulle sitte sammen med. Vi tok pultene våre og satte oss i en liten gruppe bakerst i klasserommet. ”Jeg har en liten overraskelse til dere,” sa frøken når vi endelig hadde roet oss litt, ”Simon begynner her i dag, han kommer i fjerde time. Jeg trenger en fra klassen til å vise han rundt på skolen.” Alle jentene rakk opp hånda. ”Hmm… Malene, du får utfordringen,” sa frøken bestemt. Malene smilte fra øre til øre. Hun virket overlykkelig. ”Jeg får vise han rundt.

 

Jeg fikk utfordringen. Tralalala…” sang Malene da det ringte ut etter timen. Anna himlet med øynene. Sikkert fordi hun var sjalu. Hun hadde vel håpet at det var hun som hadde fått oppdraget. Noe så egoistisk. ”Du, Lena. Jeg må prate litt med deg. Kan vi gå bak skolen eller et annet sted hvor ingen kan høre oss?” spurte Anna.

”Bak skolen er vel greit det. Der pleier det ikke å være noen.”

”Kan du vente her Malene?”

”Jada, det kan jeg, men jeg stikker når det ringer inn. OK?” sa Malene og smilte.

”OK!” svare jeg. Så gikk Anna og jeg bak skolen. Jeg skjønte ingenting før jeg kom rundt

hjørnet. Der sto gjengen. Jeg snudde meg for å løpe, men Anna stoppet meg. Jeg ble livredd.

 

Det var altså sant det jeg hadde tenkt den kvelden hos Malene. Anna var altså med på alt som skjedde med meg. ”Ro deg ned ’Sauen’, vi skal bare prate med deg,” sa en av dem. Jeg hadde ikke peiling på hva noen av dem het. Jeg hadde liksom aldri fått med meg det. ”Du har vel ikke sladra på oss til noen flere enn Anna og hun der Barbie-dukke venninna du?” fortsatte den samme personen.

”N-nei” stammet jeg frem.

”Sikker?”

”J-ja!”

”Jeg tror deg ikke!”

Jeg så hjelpeløst bort på Anna, men det så ikke ut som hun kunne gjøre noe. Jeg fikk et slag i magen. ”Ikke gjør henne noe Rolf, dere skulle jo bare prate med henne!” ropte Anna.

”Gi henne pengene så hun kommer seg bort,” sa han som de kalte Rolf.

Anna tok imot pengene og forsvant. Det var akkurat som om hun var blitt en robåt. Jeg fikk enda et slag i magen og falt sammen.

 

Samtidig foran skolen: ”Hvor er Lena?” spurte Malene.

”Hun gikk inn på doen,” svarte Anna uten å se på Malene.

Bak skolen: Jeg hadde fått flere slag og spark i magen, i brystet og noen i hodet. Til slutt ble jeg svimmel og jeg forsvant. I det fjerne hørte jeg noen si at det holdt for denne gang og gjengen forsvant.

 

I klasserommet: ”Dette er Simon,” sa frøken. Malene rødmet. Det var jo han hun hadde møtt i ferien. Den samme Simon som hadde vært i byen og på bussen. ”Simon, dette er Malene. Hun skal vise deg rundt på skolen.” Simon og Malene så på hverandre. De gikk ut av klasserommet. De sa ingenting på en stund. ”Hvorfor sa du ingenting om at du skulle flytte hit?” spurte Malene.

”Jeg visste det ikke før du hadde reist.”

”Du kunne vel ringt meg, du hadde både mobil telefon nummeret og telefon nummeret hjem til meg.”

Nå hadde de kommet ut bak skolen. Simon skulle til å forklare seg, men stoppet plutselig helt opp. Han stirret på noe fremfor seg. ”Hva er det der?” Han pekte mot en skikkelse som lå på bakken. ”Å, herregud!” ropte Malene. Simon så på henne. ”Det er Lena, bestevenninna mi, hent helsesøster. Du husker hvor der?”

 

Han svarte ikke. Han bare løp inn. Noen minutter senere var både rektor og helsesøster der. Jeg våknet og prøvde å reise meg opp, men jeg var svimmel. Helsesøster og Malene kjørte meg til legevakta. Legen sa at jeg burde ta meg en tur på sykehuset. ”Det går bra med meg, dere trenger ikke å se så bekymra ut.” Sa jeg lavt og smilte litt. ”Er du bra nok til å prate om det?” spurte helsesøster rolig. ”Ja, jeg tror det,” svarte jeg. Malene reiste seg og gikk ut. ”Hvorfor gikk du bak skolen? Visste du ikke at det er der de holder til?” spurte helsesøster.

”Jeg ante ikke, og det var Anna som snakke med meg. Hun tok meg med dit.”

Helsesøster så på meg. Plutselig tenkte jeg over det Rolf hadde sagt. ”Ikke si det til noen er du snill.”

”Slapp av. Jeg sier bare det jeg får lov til av deg å si.” Helsesøster smilte. Rett før hun gikk sa hun at Malene hadde fått lov av skolen å bli her i natt.

 

”Hva har skjedd?” Pappa kom stormende inn i rommet. ”Jeg har hatt gym,” svarte jeg. Helsesøster kom inn igjen. Hun hadde sittet på venteværelset og kommet med en gang hun hørte pappa rope. ”Hvem er du?” spurte pappa.

”Jeg er helsesøster på skolen til Lena,” svarte hun.

”Er det sant at hun skadet seg i gym timen?”

 

Jeg så på helsesøster med et ikke-si-noe-blikk. ”Det er nok ikke hele sannheten akkurat,” sa helsesøster. Hun fortalte pappa det meste jeg hadde fortalt, men heldigvis ikke alt. ”Hadde du ikke tenkt å si noe eller?” nesten ropte pappa.

”Selvfølgelig hadde jeg det.”

”Så hvorfor får jeg ikke vite noe før nå?”

”Fordi jeg var redd du skulle begynne sånn som nå.”

”Hva er det jeg gjør?”

”Du roper og kjefter på meg.”

”Er det så rart da?”

”Ja, faktisk. Du kunne spart det til senere. Kanskje når jeg er i bedre form enn nå.”

 

Pappa så ned. Det var akkurat som han angret. ”Du Lena. Jeg blir her sammen med deg i natt jeg,” sa pappa lavt. ”Du trenger ikke det. Malene har fått fri fra skolen til å være her sammen med meg. Men du er velkommen i morgen tidlig,” svarte jeg og ga pappa en klem. Da vi var alene kunne jeg og Malene endelig snakke om det som hadde skjedd. Men vi stoppet da vi fikk øye på Anna i døråpningen. ”Hva gjør du her?” spurte jeg.

”Jeg ville bare si unnskyld,” svarte Anna.

”Mener du at det finnes en unnskylding for det du har gjort?”


”Egentlig ikke,” hun så ned litt, ”Malene, du vil vel fremdeles være venn med meg?”

”Etter det du har gjort? Glem det!”

”Kanskje jeg kan få lov til å forklare hvorfor det skjedde?”

”Greit!”

”Dere skjønner. Jeg trengte virkelig de pengene, og de sa at de bare skulle prate med deg. Så jeg tenkte at det ikke var noe farlig. Men det viste seg at det ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt.”

Anna gikk. Og alt ble helt stille. Jeg satt og tenkte på hvor fælt Anna måtte ha det nå. Angret hun?

”Lena? Lena! Er du fremdeles til stedet på jorda eller?” Malene dyttet litt i meg. ”Hæ?” Kom det fra meg. Jeg hadde helt glemt at Malene fremdeles satt på sengekanten.

 

Jeg våknet mitt på natten av at jeg hadde smerter i magen. Jeg prøvde å vekke Malene, men hun sov som en stein. Etter å ha prøvd minst et dusin ulike måter for å vekke henne og smertene i magen var blitt ti ganger verre, trykket jeg på den lille nød knapper ved siden av sengen. Jeg skvatt litt da det like etterpå kom en sykepleier og en lege inn på rommet. Jeg fikk en smertestillende og legen sa at de skulle sjekke det i morgen tidlig. Jeg fikk ikke sove igjen etter jeg hadde våknet, så jeg begynte å lese litt i et ukeblad som pappa hadde kommet med.

 

Malene våknet før meg neste morgen. Jeg hadde visst sovnet med ukebladet i hendene og våknet av at Malene satt og lo ganske høyt for seg selv. Jeg skjønte med en gang hva hun lo av. ”God morgen,” lo Malene. ”God morgen. Noen som er på veldig godt humør i dag eller?” sa jeg. Legen som hadde kommet inn i natt kom og sa at det ikke var nødvendig å undersøke magen min allikevel og at jeg kunne reise hjem i dag. Jeg ringte pappa for å få han til å hente meg på sykehuset. Malene måtte gå på skolen de siste timene og hun virket ikke akkurat kjempe glad for det.

 

”Hei min lille venn,” sa Mia spydig.

”Jeg trodde det var pappa som skulle komme og hente meg,” sa jeg forvirret.

”Din kjære far måtte dessverre jobbe.”

”Vet pappa hvordan du er mot meg eller?”

”Jeg er vel helt grei mot deg.”

”Hjelp meg å få klærne mine opp i kofferten du.”

 

Jeg lot Mia ta kofferten og gikk selv ut og satt meg i bilen. Mia så på meg. ”Det var bra du kjøpte den genseren såpass stor, for du har ikke akkurat blitt mindre. Du har vel heller blitt større.” Jeg kjente tårene presse i øynene og jeg ble sint. Jeg fikk rett og slett lyst til å slå henne, men jeg visste jo at det ikke løste noen ting. Hun ville vel bare si enda mer stygt om meg. Men jeg hadde fått nok av Mia for lenge siden, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Når vi endelig kom hjem låste jeg meg inne på rommet mitt. Jeg satte meg foran dataen og begynte å chatte. Jeg begynte å snakke med Simon igjen, akkurat som forrige gang.

”Hei! Jeg har savna deg,” skrev han.

”Du kan vel ikke ha savnet meg.”

”Jo, faktisk.”

 

Det ble stille litt før han skrev: ”Du gjetter aldri hva som skjedde på skolen i går. Det var første dagen min på skolen min. Jeg ble vist rundt av en jente, og da vi kom ut bak skolen lå det en jente på bakken. Tror det var en gjeng som hadde banket henne eller noe”

”Jøss. Du må ha fått skikkelig dårlig inntrykk av skolen da.”

”Egentlig ikke. Det er jo ikke sånn som skjer så ofte, heldigvis.”

”Men jeg har noe jeg må tilstå. Jeg har løyet om alt. Hvor jeg bor, alderen, utseende… osv.”

”Å?”

”Jeg er den jenta som du så lå på bakken ute bak skolen.”

”Åja. Kan jeg komme bort en tur eller?”

”Jada, men vet du hvor jeg bor da?”

”Jepp, Malene sa at dere var bestevenner og at du bodde like ved henne i et grønt hus. Stemmer det?”

”Det stemmer det ja. Når kommer du da?”

”Med en gang tenkte jeg.”

”Da snakkes vi da”

 

Jeg smilte og slo av dataen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre mens jeg ventet. Jeg bare surret rundt i huset. Endelig, 10 minutter senere ringte det på døra og jeg gikk for å åpne. På vei til døra begynte jeg å tenke på noe. Tenk om det ikke var Simon, men noen jeg ikke ville møte akkurat nå. Men jeg kunne jo ikke la han stå utenfor å vente hvis det var han. Jeg åpnet døra litt på gløtt. Der sto Simon. ”Bare kom inn,” sa jeg og smilte Simon smilte tilbake.

”Vil du ha noe å drikke?” spurte jeg.

”Ja, takk,” svarte han.

”Skal vi sette oss på verandaen?”

”Det er greit for meg.”

 

Jeg fant to glass og fylte de med brus. Vi tok hvert vårt glass og gikk ut. Vi satte oss under parasollen, det var varmt nok i skyggen. Vi kjente hverandre ikke så godt så vi sa ikke så mye. Etter en stund hørte jeg ytterdøra ble åpnet og lukket.

”Lena! Lena? Er du her?”

”Ja! Ute på verandaen.” Malene sto plutselig foran oss.

”Åh, hei Simon. Jeg visste ikke at du var her.” Hun virket ikke så veldig glad for det akkurat. ”Jeg måtte hilse på Lena,” svarte han og smilte.

”Håper ikke det gjorde noe Malene. Han lurte bare på hvordan det gikk,” sa jeg.

Malene bare så på meg og forsvant ut. Jeg reiste meg. ”Malene! Vent da! Hva er det med deg?” ropte jeg etter henne.

”Tror ikke du at jeg skjønner hva som foregår mellom dere?” ropte Malene skuffet.

”Hva er det du snakker om?”

”Du er forelska i Simon du!”

”Jeg er da ikke forelsket. Jeg kjenner han så vidt!”

”Kanskje det er Simon som er forelsket i deg da!”

”Hva vet du om det?”

”Hva vet vel jeg om det. Hvordan kan jeg vite at han ikke var og besøkte deg på sykehuset?”

”Herregud, Malene! Du var der absolutt hele tiden!”

 

Hun sa ingenting. Hun bare gikk. Simon kom ut i gangen. ”Sorry for det der. Malene pleier ikke å oppføre seg sånn,” sa jeg. Simon så ned. ”Jeg vet det!” Det ble skikkelig stille. Plutselig fikk jeg øye på meg selv i speilet. Det var et grusomt syn og de stygge meg og kjempe kjekke Simon. Dette måtte jeg gjøre noe med. Og det fort.

 

Jeg sluttet å spise, og de få gangene hjemme jeg spiste kastet jeg det opp etterpå. Jeg ble dårlig og hadde vondt i magen hele tiden. Jeg klarte ikke å konsentrere meg på skolen og karakterene ble dårligere. Jeg ble slapp og orket nesten ingenting. Malene så ikke ut som om hun merket noe. For min del var det bedre og lide litt enn å være tjukk resten av livet. Alt fettet skulle bort. Uansett hva jeg måtte gjøre. Jeg ble tynnere etter noen uker. Det er ikke tull. Jeg begynte og trene en del også. Den ”kule” gjengen hadde jeg ikke sett noe til på en stund, men i dag var de tilbake for fult. ”Hva har skjedd med deg ”sauen”? Slanker du deg?” spurte Rolf. Det viste seg at han var den nye sjefen. Før jeg rakk å svare fikk jeg øye på noe som sjokkerte meg. Anna stod bakerst i gjengen. Jeg ble egentlig ikke så veldig overrasket, mest skuffet. Jeg sa ingen ting og gikk. ”Vi kommer tilbake vet du,” ropte de etter meg. ”Kanskje vi ikke bare skal snakke med deg neste gang. Vi vet hva du har sagt til helsesøster!”


 

Jeg kjente det stakk inni meg. Hvorfor var de egentlig etter meg? Hva hadde jeg gjort dem? Kjente jeg dem i det hele tatt?

 

Det gikk mange dager uten at jeg spiste så mye. Jeg spiste ikke mer en to skiver om dagen og drakk noen glass vann. Jeg veide meg hver eneste dag. Kiloene gikk rett ned. Jeg ble tynnere og tynnere. ”Lena? Så fin du er i dag. Du ser så mye tynnere ut.” Det var det Mia sa da jeg kom ned til frokost den morgenen. ”Så blek du er. Også så tynn.” Det var Pappa sine ord. Jeg overhørte alt. Det var lørdag. Denne dagen kom til å bli lang, det var jeg sikker på. Malene hadde ringt kvelden før og sagt unnskyld for at hun hadde oppført seg så dumt den dagen, hun lurte på om hun kunne komme bort. Jeg hadde ikke sett så mye til henne i det siste fordi hun hadde vært syk. Da hun sto i døren bare måpte hun. ”Hva har skjedd med min Lena? Det er ingenting igjen av henne.” Malene virket skuffet og for meg virket det rart, hvorfor ville hun at jeg skulle være feit. Ville hun at jeg skulle bli mobbet? Synes hun kanskje jeg var blitt pen og ble misunnelig? Var Malene virkelig sånn. ”Du Malene, Vil du ikke at jeg skal være slank?”

”Du er ikke slank! Du er tynn! Altfor tynn!” Malene gransket meg.

 

Jeg gadd ikke å svare henne. Bare gikk. Jeg gikk opp på rommet mitt. Malene fulgte etter. Hun snakket om alt mulig og inni mellom fikk hun inn at jeg var altfor tynn. Jeg likte meg sånn som jeg var nå. Var fornøyd med meg selv. Jeg kom nok ikke til å bli mobbet mer nå. Jeg hadde forandret meg, fordi alle andre ville det. Og jeg selvsagt. Jeg ville være lille, slanke og kanskje til og med litt pene Lena. Den som de fleste likte. Jeg ville at guttene skulle se på meg når jeg ruslet rundt i byen. De hadde egentlig sett på meg til nå også, men det var fordi jeg var feit. Men nå skulle de se på meg fordi jeg var tynn. I flere timer satt Malene og sa at jeg måtte legge på meg, men det kom ikke på tale. Jeg skulle bli som jeg var nå. Kanskje jeg skulle prøve å bli enda litt tynnere?

 

De neste dagene var jeg i himmelen. Jeg følte meg fantastisk. Jeg gikk rundt med korte skjørt og stramme topper. Følte meg kul. Til og med Anna kom bort til meg og begynte å snakke om hvor flott jeg så ut. Det måtte vel bety at jeg kunne ta av meg litt til? Det var akkurat det som skjedde. Jeg ble tynnere og tynnere. Men jeg følte at jeg enda ikke var tynn nok.

 

Det gikk vel ca. en måned. Ingen hadde mobbet meg og jeg hadde det fint. Malene hadde begynt å henge sammen med Simon og den gjengen han var med i. Jeg var der jeg også, men ble på en måte holdt litt utenfor. Så etter hvert gadd jeg ikke mer, jeg ble god venn med Anna og fortalte henne alt. Det skulle jeg ikke gjort. En morgen da jeg kom på skolen så alle så rart på meg. De lo og pekte. Noen så på men akkurat som jeg var det verste i verden. Jeg skjønte ingenting. Jeg gikk bort til Anna og spurte hva som skjedde. ”Det burde vel du vite. Det er faktisk deg det handler om. Du vet selv hva du har gjort.” Anna så på de andre i gjengen. De lo. Så skjønte jeg det. Selvfølgelig. Jeg hadde vært så dum. Jeg hadde ikke skjønt noen ting. Det var Anna. Hun hadde satt ut rykter om meg. Både sanne og usanne rykter, som nå hele skolen hadde fått vite om. Malene hadde også fått høre de. ”Hvordan kan du gjøre noe sånn? Du vet at jeg er forelska i Simon!” Hun var på gråten. Jeg var så utrolig forvirra. Jeg møtte på Simon da jeg var på vei til klasserommet. ”Du er gal du. Jeg trodde du likte meg! Det var bare spill alt sammen.” Han var forbanna.

”Hvordan kan du være så utrolig forelska i Simon når du vet at bestevenninna di liker han?” Det var spørsmålet jeg fikk høre mest. Jeg orket ikke mer. Alt var så grusomt. Jeg orket ikke mer av mobbinga. Ikke en dag til. Ikke nå som jeg trodde jeg var kvitt den. Jeg gikk ikke til timen. Ble stående litt i gangen før jeg gikk opp i andre etasje. Jeg klatret ut av et vindu og ut på det flatet taket over uværsskuret. Derfra klatret jeg videre opp på takstein taket. Jeg fant det høyeste stedet, på bredsiden der taket går opp i en trekant, og så ned. Det var veldig høyt. Hva var det jeg drev med egentlig? Hvorfor sto jeg der oppe? Elever begynte å samle seg nedenfor. Noen hadde visst hentet lærerne for de kom i full fart ut fra skolen. Rektor begynte å rope at jeg skulle se til å komme meg ned med en gang. Det eneste jeg tenkte da var OK, da får jeg vel hoppe. Det skjedde ikke. Jeg turte ikke. Jeg var altfor pysete. Jeg ble svimmel av å se ned. Satt meg ned og lukket øynene.

 

”Se til helvete og komme deg ned derfra!”

”Hva er det du tenker med?”

”Dæven ”Sauen”… Nå har du virkelig overgått deg selv”

”Du hopper ikke! Du tør ikke!”

”Kom igjen! Hopp da! Tror ikke du er tøff nok” Det var noen av kommentarene jeg hørte nedenfra. Jeg reiste meg opp igjen. Så at en av lærene løp inn på skolen. Visste ikke om hun skulle hente meg, eller ringe politiet. Jeg sto der lenge. Det føltes som en evighet. Jeg hørte sirener. Læren hadde ringt politiet. Der svingte en politibil og en sykebil inn på skoleplassen., Jeg ville egentlig hoppe. Men det var vanskelig. Turte vel egentlig ikke helt. Men jeg ville. Ville ikke leve mer. Jeg hørte noen komme bak meg. I det jeg snudde meg for å se snublet jeg og falt. Turen min ned mot bakken var lang. Det siste jeg tenkte var at der var dette jeg ville. Med et smell traff jeg bakken. Alt ble svart.

 

Kjære Lena!

Jeg angrer Lena! Jeg angrer så veldig.

Jeg kommer ikke skjønne at du gjorde det. At du hoppet.

Det var vel på en måte min feil. Jeg hadde kjeftet på deg bare 10 minutter tidligere.

Jeg burde visst at du ikke var forelska i Simon.

Jeg burde vært der for deg og støttet deg.

Men det gjorde jeg ikke.

Jeg kommer til å savne deg.

Mange klemmer fra Malene.

 

Kjære Lena!

Hvorfor hoppet du? Du var jo så god å ha når man måtte snakke med noen.

Selvfølgelig utnyttet du meg ikke. Men var du forelska i meg?

Det er så mye jeg må ha svar på. Men nå er det for sent.

Fra din venn Simon.

 

Kjære Lena.

Vi skulle aldri mobbet deg. Du var bare deg selv.

Du ville aldri andre noe vondt.

Men jeg sviktet deg og jeg angrer. De siste dagene ble du så populær.

Alle så på deg. Jeg tror ikke jeg taklet det. Så jeg satt ut rykter om deg.

Jeg angrer Lena. Dette skulle aldri skjedd.

Hilsen meg, Anna.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil