Forord: Dette er dagboken til Randi Olavsdottir, en 82 år gammel enke som bor på et aldershjem like utenfor Tønsberg. Hun er ikke-kristen og fikk beskjed av hjelperne å begynne å skrive dagbok fordi hun sladret og jugde så mye til de andre beboerne på hjemmet.

 

Aldershjemmet er ikke så stort, men rommer en del eldre. Ikke at det skjer så mye på slike hjem, og hverdagen til Randi er vel ikke helt den mest spennende en kan tenke seg, men her er et innblikk i hennes liv på hjemmet.

 

5 Mars

Dagen i dag har vel ikke vært noe spesiell. Alt gikk tålig greit for seg. Ingen døde i hvert fall. Bra det, selv om vi jentene i sygruppa begynner å bli veldig lei Ester. Hun bare klager over alt hele tiden. Vi blir rett og slett slitne av å høre på henne. Vi hadde nok klart oss uten å høre om hennes daglige gjøremål på toalettet og om hennes mann som aldri kommer på besøk lenger. Ingen har ennå maktet å fortelle henne at han gikk bort for tre og et halvt år siden. Kanskje jeg skal gjøre det snart. Kanskje det stopper kjeften hennes litt.

 

Vel, vel, nå er det av gårde til å få avføringsmiddel. Dagens høydepunkt for de fleste her.

 

7 Mars

I går fortalte jeg Ester om mannen hennes. En kan jo si at hun tiet ganske raskt da.

 

Ellers så fikk vi oss en god latter da en hund kom løpende som en stukken gris forbi ”stirrevinduet”. Johan falt av stolen og Mary fikk hjerteattakk. Om hun overlevde eller ikke vet jeg ei, men jeg bryr meg vel heller ikke. Vi hadde ikke noe spesielt forhold til hverandre. Det sies at hun har vært litt ute og friet i det siste. Johan fortalte at han hadde sett henne i hagen med en yngre kar. Hvordan får hun tak i de? Vi får jo ikke lov til å gå utenfor hagen, og mannen så for ung ut til å bo her på hjemmet. Men, men, jeg bryr meg vel ikke.

 

Det har kommet fram at Solfrid har en tatovering på baken, det står visstnok navnet på en tidligere kjæreste. At noen vil gjøre noe sånt med seg selv. De varer jo for alltid. Også har en jo de ungdommene. De stikker jo nåler og ringer gjennom alt som er nå om dagen. At det går ann! Det sies at datterdattera til Johan har gjort noe liknende. Å Johan likte det visstnok ikke noe særlig. Han hadde dratt i en kule så jentungen hadde begynt å blø. Ojsann, tid for Dagsrevyen på NRK1.

 

12 Mars

Nå har Ester gått bort. Hun druknet i sorgen med et knust hjerte eller noe i den duren der. Vi hadde en liten minnestund her på hjemmet, men vi fikk ikke lov til å gå i noen begravelse. Pleierne mente på at det kom til å bli for sterkt for oss. Men ingen av oss hadde nok gått uansett. Ingen likte Ester. Jeg tror nok de fleste er glad hun er borte. I hvert fall jeg, og resten av sygruppa. Nå slipper vi de endeløse historiene om da hun var 50, men så ut som en 35 åring. Alle vet jo at det er totalt umulig. Det går jo ikke ann. I hvert fall ikke uten operasjoner, noe hun nekter for a hun tok, men vi har alle sett noen arr her og der innimellom. Det sies at Solfrid tok en neseoperasjon for noen år tilbake. Mer vet vi ikke. Hun ser kanskje litt unaturlig ut, hele henne. Noe som er helt sikkert er at Mary tok en ansiktsløftning for 8 år siden. Hun har alltid hatt finere hud enn alle oss andre.

 

På ettermiddagen i dag, ved medisintider, oppdaget Johan at han hadde fått Solfrids glass med grønne piller i stedet for de blå. Men siden begge har svekket syn, spesielt Johan, merket ingen av de noen ting før det var for sent. Nå er altså Johan borte og Solfrid ligger vel ganske så nærme Døden selv nå. Men slik er det på dette hjemmet. De dør jo i hytt og pine her. Hvem vet når det er min tur. Kanskje det blir meg i natt. Det hadde vel ikke gjort noe. Så lenge jeg slipper å møte Ester der oppe.

 

14 Mars

Pleierne har nå fått i gang en kortkveld hver fredag. Det er veldig koselig å spille gamle kortspill med de andre, bortsett fra at jeg så tydelig så at Daggny jukset, hun tror at ingen ser henne, men ikke alle har glassøyne her på hjemmet! En del av oss kan faktisk se tålig normalt. Men det merket hun ikke noe til.

 

På formiddagen i dag fikk vi beskjed om at Mary hadde gått bort, men Solfrid hadde klart seg. Den kjerringa burde vel dukke under snart. Hun er jo tross alt rundt 90 år gammel nå. Det begynner å bli på tide at Døden selv kommer og tar henne med seg. Like greit syns da jeg. Livet er vel så å si over når barna dine ikke lenger gidder å ta vare på en, de bare plasserer en på et slitent gammelt hjem sammen med en hel haug av andre eldre som ikke har noe sted å gå.

 

Det sies at Esters barnebarn arvet over en million kroner. Og de fire barna hennes fikk 1,5 millioner hver. Men vi tviler på at det er sant. Det er en del saker og ting som svever rundt her inne nå. Vi kan aldri være sikre. En vet aldri når en annen finner ut at han ikke liker deg, for så å sende ut falske rykter. Men vi nok bare leve med det.

 

Jeg har fundert en del på dette om jeg trives her eller ikke. Og jeg kom fram til at, i forhold til de som bare blir sittende hjemme uten noe som helst av piller og avføringsmiddel, så har jeg det veldig bra her, og jeg trives som aldri før. At mennesker dør er jo bare slik livet er, og jeg lærte meg til å leve med det etter det første året mitt her på hjemmet. En kan jo si at dette livet, i forhold til å bli sittende hjelpesløs uten piller og slikt, rett og slett er det gode liv i denne alderen.