Avgangskvelden

Oppgaven vi fikk var å skrive en novelle om skoletid.

Karakter: 5- (10. klasse, min første novelle)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2007.03.01

Der sto jeg, som et lite skolelys, mettet på alle år med lærdom og kunnskapsformidling. Øynene mine glimret, og de var like forventingsfulle som for tre år siden, da jeg startet på ungdomsskolen. Jeg var ferdig ikledd det fineste tøyet jeg hadde, det eneste som manglet var den siste lille finpussen foran speilet. Både mor og far var stolte over den lille gullungen sin, som plutselig hadde vokst opp.

 

Dette var den ene kvelden, kvelden hvor alle karakterer skulle blottes for et hundretalls mennesker. Mine egne karakterer, som jeg i tre år hadde strevd med å utvikle og gjøre bedre. Så klart jeg var nervøs.

 

Innerst inne visste jeg at jeg ikke hadde noe å skamme meg over. Jeg hadde oppført meg som det lyseste av alle lyse hoder, men allikevel hadde jeg en vond følelse i meg.

 

Nå sto jeg der, proppet av håp og forventninger, og bare ventet på at alle i huset skulle bli klare til å dra. På vei til min siste kveld med venner og uvenner jeg hadde kjent i mange år. Noen så lenge som 10 år. Fortsatt hadde jeg den lille vonde følelsen som dirret innerst i hjerterota.

 

Etter en liten kjøretur i retning møtesalen til avgangselevene, var det endelige rett foran meg. Det var stivpyntede, halvvoksne tenåringer overalt. De urolige og uskikkelige ungene som hadde startet i 8. klasse for tre år siden, var så å si borte. Enkelte hadde fortsatt noen trekk igjen, men det var helt glemt denne kvelden.

 

Jeg fant raskt frem til mine nærmeste venner og venninner. Også de hadde sjekket hver minste detalj ved seg selv. Vi sto der som urikkelige tårn som visste hva som ville skje, både denne kvelden og i fremtiden. Selv visste jeg at jeg hadde vært veldig målrettet gjennom hele ungdomsskolen, og dette skulle ikke forandre seg i kveld. Etter hvert som minuttene gikk, begynte ting å skje på overreknings- og gratulasjonspodiet. Alle begynte å gjøre seg klare, noe jeg òg måtte gjøre.

 

Vi satt på de fremste radene, som små unger på julekvelden, og ventet på at rektor Grahn, inspektør Skjennestad og vår egen tillitselev skulle bli ferdig med hver sine taler og gratulasjoner. Jeg kjente øynene ble stadig fuktigere og fuktigere, og midt under tillitselevens tale kjente jeg de små tårene komme. Så pinlig, tenkte jeg. Jeg tittet rundt meg for å se om det var noen som så meg, men jeg så raskt at det ikke var noen som var noe bedre. Det er vel bare sånn det skal være da, sa jeg stille til meg selv.

 

Da talene endelig var ferdig, undret jeg meg om det var noen som kom til å gjøre noen skikkelig store tabber under overrekkelsen, og i så fall hvem. Fortsatt var den underlige følelsen i meg.

 

Oppropingen startet, hele salen var helt stille. Nå var det snart min tur, og før jeg visste ordet av det ble jeg ropt opp. Jeg fokuserte på å gå rolig og kontrollert, sånn at jeg ikke risikerte å tabbe meg ut ved å falle eller noe lignende.

 

Først fikk jeg gratulasjonshåndtrykk fra hele lærerstaben, før jeg nærmet meg rektor Grahn. Idet jeg tok han i hånden merket jeg den samme følelsen som jeg hadde hatt hele kvelden, bare at denne gangen var den mye sterkere. Han rakte frem vitnemålet mitt, jeg tok imot og takket og bukket. Den siste personen som sto igjen på gratulasjonspodiet nå var inspektør Skjennestad. Jeg tok han i hånda og tenkte at dette var jo ikke noe problem i det hele tatt.

 

Plutselig, idet jeg var på vei ned fra podiet, grep inspektøren tak i meg igjen. Ut fra intet, ropte han ut at hele overrekkelsen måtte stanses. Jeg fikk igjen den vonde følelsen i meg. Alle sto stille og ventet på hva inspektør Skjennestad ville foreta seg. Han snakket ut til hele forsamlingen da han sa noen hadde gjort om på eksamenskarakterene mine, og at dette kom til å gå hardt utover meg. Jeg ble sjokkert, noe også foreldrene mine, resten av forsamlingen, lærerstaben og ikke minst rektoren ble. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Kunne ikke tro at dette i det hele tatt skjedde! Jeg visste selv at det ikke var meg, men det å overbevise alle de menneskene som nå var i rommet ville ikke kunne gjøres. Og hvem det enn kunne være, var dette noe jeg ikke sto for i det hele tatt!

 

Alle var sjokkerte, men de fleste hadde sikkert forberedt seg på at noe sånt ville skje. Det var nok grunnen til at det ikke var noen som trodde på det jeg sa heller. Inspektøren og rektor Grahn ble stående en stund for å diskutere en passende straff. Fortsatt satt hele forsamlingen der. Minuttene gikk, og jeg ble stadig mer urolig. Til slutt kom rektor Grahn frem for å avsi min straff. Jeg visste det ikke kom til å bli rettferdig uansett, så lenge jeg ikke hadde gjort noe, men hva kunne jeg gjøre med det? Jeg var jo fortsatt en bare halvvoksen ungdom.

 

Straffen ble inndragelse av vitnemålet og et nytt år i 10. klasse. Verden bare raste rundt meg. Der sto jeg, oppe på podiet, helt alene uten noe støtte. Hvorfor kunne jeg ikke blitt foran speilet hjemme?

 

Jeg sto der og ventet, ventet på at alle skulle dra, slik at jeg kunne få oppklart dette med de rette personene. Mine nærmeste venner og venninner kom bort til meg, støttet meg og sa at i hvert fall de trodde meg. Jeg takket forsiktig, og sa de måtte ta det rolig på vei hjem.  

 

Etter hvert var alle på vei hjem, alle unntatt meg, foreldrene mine og lærerstaben. Inkludert inspektør Skjennestad og rektor Grahn. Dette var en hendelse som ville ha store følger for resten av livet mitt. Alle kom til å se rart på meg etter dette, tenkte jeg.

 

Situasjonen løste seg opp etter hvert. Jeg og foreldrene mine måtte bare godta hendelsen som hadde utartet seg, og straffen den medførte. Det var ingenting som ville forandre det, var det vi fikk høre. Det eneste som ble lovet var at de skulle se nøyere på saken.

 

Før vi skulle dra, ble vi helt uforventet kontaktet på nytt. Inspektør Skjennestad kom som en hund med halen mellom beina da han unnskyldte seg på vegne av seg selv, lærerstaben og hele skolen.

 

Rett etter vår uhyggelige samtale, hvor jeg følte meg spesielt utilpass, fant de kilden til de som hadde vært innpå skolens systemer. Det viste seg å være en gjeng som har mislikt de fleste på skolen helt fra starten av, og de hadde tydeligvis bestemt seg for å la dette gå utover meg. Da jeg fikk høre dette, lettet det tunge skylaget som hadde tynget meg ned siden hendelsen tidligere den kvelden.

 

For at denne feilavgjørelsen skulle slettes, ble straffen eliminert og et stipend ble utgitt i mitt navn. Personlig var jeg overbegeistret over avgjørelsene, men på utsiden måtte jeg være den tøffingen jeg følte jeg måtte være. På den andre siden var jeg ikke så tøff allikevel. Hendelsen hadde jo rystet både meg og de fleste andre, og for mange vil jeg jo være kjent som ”han som jukset med eksamenskarakterene sine”. Dermed dekket kanskje ikke avgjørelsene over de sårene som har etterlatt seg etter den uheldige hendelsen den kvelden allikevel.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst