Kjære mormor,

 

Jeg sitter her i mørket, med et lite nedbrent stearinlys ved min side. Den lyser opp en ellers så trist og mørk hverdag her i Bangladesh. Jeg befinner meg nå i hovedstaden, Dhaka, hvor jeg bor hos en av de engelsktalende familiene i landet. Turen så langt har gitt meg et surrealistisk og helt nytt inntrykk av fattigdom og elendighet. Men samtidig har jeg lært så urolig mye om en veldig spesiell og flott kultur. Siden 88% av befolkningen er muslimer, blir jeg ganske påvirket av denne troen. Jeg kan nå fortelle deg, mormor, at jeg nærmest er en ekspert innen islam religionen.

 

Men nok om det. Jeg ville skrive et brev til deg for å gi en annen nordmann et realistisk bilde av opplevelsen her i Bangladesh. Det er en helt annen opplevelse og en helt annen verden her nede. Det jeg har slitt mest med, er de fattige menneskene som tigger på gaten. Da jeg og Thomas gikk tur ute på veien, ble vi plutselig overmannet av både små og store tiggere. De var alle vanskapte og hadde store misdannelser som var såre å se på. Det var spesielt en jente, som hadde verken fingre eller tær, og øyeeplene manglet. Der var bare to store hull i pannen. Et grusomt syn. Hjertet mitt hoppet over flere slag da hun plutselig tok hånden min og klemte den fast. Jeg sa til Thomas at jeg ville gjort hva som helst for å bli kvitt dem. De trengte seg skikkelig på og gjorde det ekstremt ubehagelig for oss. Jeg tenkte meg om litt, så gav jeg dem alle noen penger. Det var jo det de ville, ikke sant? Jeg fant like etter ut at penger ikke ville hjelpe. Nå omringet de oss. Tenkte vel at jeg var et lett bytte. Og det var jeg jo og. Hadde aldri opplevd noe liknende i mitt liv. Ikke Thomas heller.

 

Da vi omsider kom hjem igjen, fikk vi høre en gripende og helt grusom historie om små uheldige barn i Bangladesh. Sheikh, mannen i huset, fortalte at fra fattige familier, blir små spedbarn stjålet. De blir lemlestet, slik at de skal bli gode tiggere. Noen får lemmene brukket opp, slik at de skal gro igjen feil vei. Andre får øynene pillet ut. De vokser opp og tror at de ser slik ut fordi de ble født sånn. Jeg kjente jeg ble kvalm og etter en lang tur på toalettet, brast jeg ut i gråt. Det er veldig tungt å være her nede. Det er så ulikt fra trygge Norge. Folk er så ulike at du aner det ikke!

 

Men ikke alt er tungt og trist. Jeg har som sagt lært masse om Bangladesh sin kultur. I går var jeg på festival inne i sentrum av Dhaka. Her var det masse liv og ørene mine ble fylt med tradisjonell musikk som Uchango, Nazrul geeti, Rabindra Sangeet og landsbysanger. Landsbysanger er som regel fulle av liv, og handler ofte om kjærlighet og tap. En frisk pust i en ellers så tung hverdag.

 

Det er også mye god mat her. Våre kjøttkaker i brun saus blir erstattet med risretter og et spennende mangfold av forskjellige krydder. Det er ganske likt indisk mat, så det var ikke så ukjent for meg i begynnelsen. Noe som jeg er blitt helt forelsket i her nede er Bengali sweets. Det er søtsaker basert på melk. Helt nydelig! Jeg skal ta med hjem til deg.

 

Men nå roper Sheikh på engelsk at jeg må slukke lyset. De er veldig nøye på akkurat det og jeg har strenge regler. Men de er utrolig snille og ordentlige mennesker som jeg er blitt veldig glad i. Det er bra, for jeg har jo tre uker igjen her nede. Men jeg gleder meg til du skriver tilbake for jeg savner deg og alle andre hjemme! Du må hilse kjempe mye! Utrolig glad i deg.

 

Stor klem fra Hilde.